Vargtider

V a rgti de r Demokrati er en vanskelig øvelse, skjønt vi nordmenn mener vi er verdensmestere her også. Vi trekker litt på smilebåndet av land i Afrika og Asia når de prøver å delta i denne øvelsen på samme måte som når en ugander eller colombianer stiller opp i langrenn i OL. Og vi trekker litt oppgitt på skuldrene når Uncle Sam, Mr. Democracy himself, forsøker å bombe demokrati inn i Irak og Afghanistan. George Bush jr. ble selv i 2000 valgt til president med færre stemmer enn sin motkandidat Al Gore. I staten som fikk det til å vippe i Bush sin favør, ble det avslørt rot og fiffel, og hvem andre satt som guvernør enn George Bush jr’s egen bror. I 2004 var det Ohio som var tungen på vekstskåla, og også her har det i ettertid kommet påstander om rot, tukling med stemmer og valgfusk, akkurat som etter valgene i Ukraina eller Burundi. Nei, hva kan dette landet lære oss om demokrati annet enn at du må ha milliarder på konto om du skal ha noen sjanse. Her til lands er vi pinlig korrekte,...

v a rgti de r Endelig er Grendanytt i postkassen igjen, og noen trær er transformert fra å være oksygenproduserende lunger til å bli en litterær trykksak. For noen har savnet av Grendanytt vært et svart hull i hverdagen, for andre er savnet av noen trær i grenda et større hull. Frode Grytten har skrevet en hel bok om hull. Om fabrikken Hull & sønn i Hull som produserer – ja, nemlig – hull. Fabrikken blir som fabrikker flest kjøpt opp, og de nye eierne synes det er tull å produsere hull fordi hull er null, dvs. ingenting. Men det viser seg at det er en masse ting som ikke fungerer uten hull. Hvordan spille bowling med bowlingkuler uten hull, eller golf uten hull nr 9? Slik viser hullene sin eksistensberettigelse. Og dette gjelder ikke bare i Hull. Det virker som det er slik i Selegrend også. For en til to ganger i året fyller vi igjen hullene i innkjørselen og like etterpå har de oppstått igjen. Det virker som det er en usynlig tunnel ned til Kina fra hullene og u...

v a rgti de r Det er i media det skjer. Er man ikke i media, er man ingenting. Vi har forstått det. Derfor kommer vi i media enten det er en ulykksalig innvandrer som av Larvik kommune blir beordret til å male om igjen sitt nymalte lilla hus eller det er en tekstreklameartikkel om et malerfirma i Åsane Tidende om å ”ta vare på verdiene”. Aller helst skulle vi vært på TV. Men et oppslag i den kulørte ukepresse er heller ikke å forakte. I Allers nr 35 2003 fikk en av våre beboere brette ut sitt nyoppussede hjem i en ”hjemme hos”-reportasje over 6 sider. Med et oversiktbilde av det fargerike bomiljøet kaller Allers artikkelen ”Knallsterk miks!”. Men det er ikke første gang Allers er hjemme hos noen i Selegrend. Allerede i nr 42 1975 under overskriften ”Her bor de som de vil” er Allers på besøk i et av de husene er ferdig og innflyttet sør i grenda. Sammen med et oversiktsbilde over Hesthaugen er det bilder av de ulike rom i den nyinnflyttede Selegrendfamiliens hus. B...

v a r g t i d e r Å leve er ikke så lett i våre dager. Det holder ikke lenger bare å overleve, man skal leve godt også. Gjennom TV, ukeblader og tabloidaviser står de fram, de som har konvertert til det gode liv, og stort sett består konverteringen at de bruker en haug med penger på et eller annet de er interessert i, enten de kjøper seg en seilbåt for å seile jorden rundt eller de har tatt et år fri og kjører rundt i bobil i Australia, har bygget seg dét luksusslottet, opparbeidet dén hagen eller de har samlet seg f.eks alle juletallerkenene som er levert til det kongelige danske hoff. Andre varianter av det gode liv går ut på (for) bruke mest mulig penger ved å spise på de dyreste restaurantene, stadig kle seg opp med nye merkeklær, overnatte på de fine hoteller, røyke feite sigarer og drikke fint kjøpebrennevin, ta taxi eller aller helst leie en limosine . Og hvorfor skulle de ikke det, de blir jo tutet ørene fulle med at de fortjener det, alt sammen. Og når...

v a r g t i d e r Om døden vet vi ingenting, bare at den med tid og stunder vil komme. Det er derfor vi reagerer så kraftig når den kommer uventet. Vi reagerer med sorg og fortvilelse - og av og til med raseri. Særlig når det er trær den rammer. På Sossehøyden ble vårdugnaden benyttet til å ta livet av et tre, og ingen spurte meg hva jeg følte. En god nabo er gått bort. Alt for tidlig. Og det er først etter at hun er gått bort at jeg har reflektert over hvor skikkelig god hun var. Anne var alltid positiv. Hun stilte villig opp når den lille sonen vår skulle arrangere juletrefest lenge etter at hun selv hadde barn i den alderen. Hun kunne sikkert ha hatt et og annet å klage på når det gjaldt sine naboer, men jeg hørte aldri et skjevt ord. Anne og jeg hadde et prosjekt sammen. Utenfor husene våre hadde noen flotte bjørker vokst seg så store at de skygget for sola på terassene våre. Vi ville ikke ta livet av de flotte bjørkene, de har tross alt en funksjon me...

va rgti der Æsop var en klok mann som lærte oss farene ved å rope ulv i utide. George Orwell var også en klok mann som i 1948 skrev et skremmebilde av en en roman om hvordan framtiden kunne komme til å arte seg dersom man ikke var oppmerksom og tenkte litt selv, og han døpte romanen med det årstall han skrev den bare med de to siste siffer byttet om. Thomas Hylland Eriksen er en klok mann som nylig har skrevet en bok om øyeblikkets tyranni, om hvordan En gang i tiden bodde jeg i blokk. Jeg bodde i 4. etasje og hadde godt innsyn i mange leiligheter i motstående blokk, særlig når det var mørkt ute. Når den ene TV-kanalen vi hadde tilgjengelig sendte søppel, f.eks Dynastiet, hendte det at jeg kunne stå i vinduet og vente på¨at et eller annet spennende skulle skje i en av de andre leilighetene. Men det gjorde det aldri. Det mest spennende var kanskje at en eller annen reiste seg i det blå lyset fra Dynastiet, forsvant inn på kjøkkenet og kom tilbake med en TV-kanne. ...

Vi er inne i et nytt årtusen. Det var en gang Selegrendbevegelsen var en levende bevegelse, og vårt borettslag var et forbilde for andre borettslag. Det var den gangen japp fortsatt var en sjokolade og ikke forkortelsen for en "Young Aspiring Person". Mens andre borettslag samlet en liten brøkdel av borettsinne-haverne til møte en gang i året, avholdt vårt borettslag allmøter med godt oppmøte mange ganger i året. Mens folk i andre borettslag kun kjente naboen som et navn på et dørskilt, var innvånerne i grenda som en eneste stor familie. For ikke å snakke om dugnader. Det var kanskje ikke Selegrend-bevegelsen som har oppfunnet selvbygging og dugnad, men det var en tid da det var comme il faut å gjøre en innsats for fellesskapet. Og innimellom hadde man tid til fem minutter med en kaffitår - og en Japp. Så kom høyrebølge og boligfrislepp, og en mengde unge personer med aspirasjon om rikdom. Og den eneste kaffitåren de unte seg var en kopp capuccino, mens de ringte megleren si...

Har du lyst, har du lov, heter det. Og det har vi. Lyst mener jeg. Lyst til å gå minst mulig for eksempel. Og da setter man gjerne bilen fra seg i svingen ved innkjøringen i grenda om man bor i sør. Enda det ikke er lov. Og midt i grenda er det er et innkjøring forbudt-skilt. "INNKJØRING ETTER AVTALE" står det under. Det er da fælt så mange som har avtale da. Eller har de bare lyst? Og under forbudsskiltet er det satt opp enda et skilt: "KJØR FORSIKTIG VI LEKER BOB". Så vidt jeg vet er bob en olympisk konkurransegren der den beste forutsetning for å vinne er at du er feit nok. For da får kjelken mest fart. Så vidt jeg har kunnet observere kjører grendas barn ikke bob, kun akebrett i ulike varianter, med og uten ratt, med og uten bremse. Kanskje er det ikke så dumt å utstyre den håpefulle både med ratt og bremse nå når sesongen starter i grendas mest populære akebakke. Så kan de foreta en unnamanøver eller en nødbremsing i tilfelle det skulle dukke opp en eller annen...

V T Tidligere Vargtider 6 i smauet Tema: Farger? I see a red door and I want it painted black Mick Jagger Jeg ser rødt Kommunist siden 1970 Noen hus er røde, noen hus er blå Mye er forskjellig, men det er utenpå Per Asplin Farger er OK, bare det blir noen umalte bord innimellom Urinnvåner Se mitt hus, det er rødt som solen Det er fordi en brannmann er min venn Båtlagsmedlem Jeg er likeglad Fargeblind Leder: Det er ting som er for alvorlig til å spøke med. Farger for eksempel. Farger påvirker vår sinnstilstand, og det er derfor ganske så vesentlig hvilke farger naboens hus har. Derfor burde det være vi som skulle ha bestemt fargen på naboens hus. At vi skal sitte og se ut av vinduet på disse avskyelige fargene våre naboer har valgt, er et overgrep av dimensjoner. Nå må styret kjenne sin besøkelsestid og rette opp denne demokratiske underskuddprossess, ellers er jeg redd det må innrapporteres til menneskerettskommisjonen i Strassbourg – eller i den Haa...

Vi er alle like, men noen er likere enn andre, uttalte grisen Napoelon i George Orwell's Animal Farm. Sånn er det vel i alle samfunn. Nå har vi en rik tradisjon med dyrehold i grenda, men jeg kan ikke huske at det har vært holdt griser her, selv om det på allmøter gjennom tidende har falt replikker som at "tilbyggene ser ut som grisehus" og at gangstien "ligner mest på en svinesti". Nå har det helt sikkert ruslet griser rundt løen, men det var i en annen tidsalder, i førkolonial tid. Men om vi ikke har griser, så har vi en annen art i grenda som kaller seg selv urinnvånere. Denne misvisende betegnelsen som de har satt på seg selv, et ord som er svensk for urbefokning, henspeiler til at de var de første som slo seg ned i myra nederst i lia opp mot Storåsen. Akkurat som etterkommerne fra Mayflower hevder at de er de opprinnelige amerikanere. Mens de i virkeligheten er de første kolonialister, de første imperialister. De kom over Stamskaret i sine Folk...

v ar gt i der Så har borettslaget sagt ja til et fargerikt fellesskap. Vi utstår vel det også. Når jeg blar tilbake i gamle fotoalbum og ser på meg selv, hva jeg har hatt på meg gjennom tidende: glorete hippieklær i skarpe farger på sekstitallet, jordfargede med lilla sjal på syttitallet, duse pastellfarvede merkeklær på åttitallet, og jeg ser at jeg tar meg like dårlig ut i alle slags habitter, da skjønner jeg at jeg er blitt lurt. Men jeg overlevde. Men for all del, noen arbeidsplasser i tekstilindustrien har jeg da vært med og støttet, om enn kanskje ikke i Norge. Malingsindustri derimot har vi fortsatt i Norge, og det kan da være et et poeng å støtte denne. Men å bruke bydelen Boca i tangohovedstaden Buenos Aires som argument for fargereformen i grenda, den kjøper jeg ikke. Jeg har tilfeldivis vært der og spasert rundt vannpyttene i de dårlig vedlikeholdte gatene (faktisk flere huller i asfalten der enn i grenda) fra stadion, Maradonnas berømt hjemmebane og ned til havnen. Og ri...

No har vi vaska golvet og vi ha bore ved, skreiv Alf Prøysen. Kanskje ikke den mest spilte visa på denne årstida, men det er slik jeg føler det akkurat nå. Støvsugeren har ult i ukevis og golvene er skinnende reine og metta av grønnsåpe. Støv er tørket, skinnsofaen polert. Alt er klart. Svigermor er besøkt og ungene er blitt lest for - for uker fremover. Skjønt jeg har en følelse at jeg kanskje burde ha gjort enda mer for å bygge opp goodwill. 5 uker foran TV’en er lang tid. Og det er ikke ved jeg har båret, selv junitemperaturen indikerer at jeg kanskje burde ha gjort det også. Nei det er små brune kubber, buntet sammen seks og seks som er møysommelig båret hjem i plastikknett fra Fokkaren og stablet pent opp i kjøleskapet. I fem uker er det nå unntakstilstand. Borettslaget kan være sjeleglad for tidligere dugnadsaktiviteter som beising, murmaling og plenklipping er satt bort. For fire år siden, under forrige fotball-VM i USA, ble det ikke beiset en kvadratmeter, til tross for at vær...

VT Tidligere Vargtider Leder: Tidene skifter. Det er ikke ulvetider lenger, det er jappetider. I tråd med tidsånden må også Vargtider legge om stilen. Hendigere format. Kortere artikler. Større overskrifter. Folk går ikke arbeidsledige lenger. De har ikke tid til å lese helsides artikler uten avsnitt. Dessuten må vi tenke på konkurransesituasjonen. VT har ikke en hær med telefonselgere. Bare ved å tilby markedet det markedet vil, kan vi overleve. Og tror noen at markedet ønsker repiterende mas om beising, strøing, salting og måking? Markedet vil ha nyheter, virkelige nyheter. Er det f.eks. ikke i vårt Folkeregister oppført mannfolk som for lengst er kastet ut av sine fruer? Eller kommer det ikke jevnlig mannlige overnattingsgjester til kvinnelige beboere som i Folkeregisteret er oppført som enslige? VT vil avsløre disse misforhold. VT vil ta opp ting leserne våre snakker om, som de er opptatt av. VT vil ha fram sannheten. Og har du kanskje påpekt feil eller skader på huset ditt, ...

v ar gt i der Religion er ikke noe man spøker med, og det har da jeg heller ikke tenkt å gjøre. Men vår tids ledende religion, markedsliberalismen, har jeg ingen respekt for. På vei hjem fra dens gudshus, den hellige treenighet av Ikea, Arken og Åsane senter, forsøkt forent i det avskyelige navnet City Nord, som heldigvis ikke ser ut til å slå igjennom, takk og pris for det (det gir da håp i det minste), sliter jeg meg opp bakken til motorveien i saltslaps. På brua over motorveien står bilene i kø for å komme inn til gudshuset, og da tenker jeg ikke på det nyoppførte kirkebygget i kjøpesenteret. Og jeg undrer på om det er resultat av markedstilpasning eller resigansjon som førte til at Åsanes nye kirke ble lokalisert på Vestlandets største parkeringsplass? Eksosen river i neseborene. Jeg hiver etter pusten og lurer på om det er den kalde vinterlufta eller asfaltstøvet som river i luftveiene mine. Under brua suser en trailer i 100 km/t og jeg kjenner en dråpe sprute helt opp på meg og ...

v ar gt i de r Kjære landsmenn! Kjære medborgere! Kjære naboer! Det er jo slik 17. mai-feiringa er i Selegrend. Vi synger "Ja vi elsker" til ære for våre landsmenn. "Jeg tok min nystemte" til ære for byens medborgere. Og "Kom bli med meg ut i Selegrend" til ære for naboene. Som trønder og ikke-Selegrending reagerte eg litt på det første gang jeg var på 17. mai feiring i grenda. Eg tenkte: Ka blir det neste - avsynging av Brann-sangen? Det må være lov å spørre: Kva har Bergenssangen og Selegrendsangen å gjøre på vår grunnlovsdag, den dagen vår nasjon frigjorde seg fra det danske åket. Så fekk eg i tillegg vita at Selegrendsangen er skriven av en danske. Eg påtok meg difor oppgaven å nasjonalisere den, dvs å skrive en ny Selegrendsang. Den vart så her: Å Selegrend, å Selegrend e'Bergens borettslag Å Selegrend, å Selegrend har dugnad no i dag Dugnadsgjeng frå Smalesmau rake bla' og lau' dem følge Dagfinn bjellesau å hei å hei å hei og hå ...

v ar gt i de r Eit jubileum er over. På ein svært så hyggeleg jubileumsfest der det ikkje vanka store ord om jubilanten, spela det to manns sterke orkesteret opp Leonard Cohens “First we take Manhatten, then we take Berlin”, og eg skjøna at ingen kunne gje ei meir presis oppsummering. Rett nok er første setninga i Selegrendbevegelsen sitt idé-grunnlag: Selegrendbevegelsen har et optimistisk menneskesyn, men det får då vera grenser. Apropos Selegrendbevegelsen, det er ei stund sidan den har gjeve lyd frå seg no. Eg gir meg til å bla i gamle papir og finn m.a fram til dette A4-arket om Selegrendbevegelsens idé-grunnlag, og for dei som ikkje samlar på gammelt papir, skal eg ramse opp dei 15 punktene: 1. Mere medbestemmelse og deltakelse. 2. Mere arbeidsinnsats 3. Mangfoldighet av mennesketyper. 4. Mangfoldighet av husholdstyper 5. Mere boservice og fellesanlegg 6. Mangfoldighet av virksomheter 7. Mangfoldighet av rekreasjonsmuligheter 8. Ressurs-ansvar 9. Bedre utnyttelse av tomtearealen...

v ar gt i de r Det finnes to typer mennesker, hundeelskerne og katteelskerne. Hundeelskerne er ordensmennesker, nøyaktige og pertentlige, for den mannlige delen gjerne med en offiserstittel fra det militære. I bokhylla står den uunnværlig læreboka i hundepsykologi: “Du er sjefen”. Hundeelskerne liker å være sjef. De liker, som navnet skulle tilsi, å hundse. Det de misliker mest er den stramme lukta av kattepiss i døråpningen når avisen hentes inn om morgenen. Katteelskerne derimot er anarkistiske av natur. De er, akkurat som katten, late og liker og sove lenge. Men de kan også være lekne og kreative. De blir ikke sinte om kjeledyret smyger seg inn igjen når det blir kastet ut for natta, men beundrer det for dets vilje. Egentlig er katteelskerne glade for at katten bestemte seg for å gå inn igjen, for det verste en katteelsker gjør er å ta en bestemmelse. Selv om katteelskernes forhold til renslighet er noe overfladisk (begrepet kattevask er for dem mer enn en floskel), er det få ting ...