Vargtider nr 3 2001

vargtider

Å leve er ikke så lett i våre dager. Det holder ikke lenger bare å overleve, man skal leve godt også. Gjennom TV, ukeblader og tabloidaviser står de fram, de som har konvertert til det gode liv, og stort sett består konverteringen at de bruker en haug med penger på et eller annet de er interessert i, enten de kjøper seg en seilbåt for å seile jorden rundt eller de har tatt et år fri og kjører rundt i bobil i Australia, har bygget seg dét luksusslottet, opparbeidet dén hagen eller de har samlet seg f.eks alle juletallerkenene som er levert til det kongelige danske hoff. Andre varianter av det gode liv går ut på (for)bruke mest mulig penger ved å spise på de dyreste restaurantene, stadig kle seg opp med nye merkeklær, overnatte på de fine hoteller, røyke feite sigarer og drikke fint kjøpebrennevin, ta taxi eller aller helst leie en limosine. Og hvorfor skulle de ikke det, de blir jo tutet ørene fulle med at de fortjener det, alt sammen.

Og når det gode liv er ”kjøp, bruk, kast”, er det en naturlig konsekvens at den kommersialiserte julen begynner i oktober. I min barndom krevde julenissen at barna skulle være snille for at de kunne få julegaver. Nå står de amerikaniserte klovnene som innkastere foran kjøpesentrene og roper ”Hau, hau, Buy, buy”. Hvordan kan barna ha respekt for slike nisser? Og når barna ikke lenger har respekt for julenissen, hvordan kan vi da få snille barn? Det var vel ikke så mange som fikk med seg at lørdagen før 1. søndag i advent var Verdens Kjøpefrie Dag (Buy Nothing Day). Etter tilstrømmingen til kjøpesentrene å dømme har til og med Ostens dag (9.11) større oppslutning.

I den grenseløse søken etter det gode liv glemmer man å spørre seg: Hvordan kan jeg være god? Så da jeg i høst kom over en ny bok av Nick Hornby med tittelen ”How to be Good”, kastet jeg meg over den. At den egentlige hovedpersonen, som prøver å være forfatter, skriver en ukentlig spalte til en bydelsavis under vignetten ”The angriest Man in Holloway”, altså ikke ulik Vargtider, gjorde at jeg straks identifiserte meg med han. Til tross for at Hornby utstyrer han med flere mannsjåvinistiske og usympatiske trekk, tror jeg de fleste menn kan kjenne seg igjen i han. Kona, som er jeg-personen i boka, er lege, et yrkesvalg hun har tatt i beste Florence Nightingale-tradisjon fordi hun vil gjøre noe godt.

Så, etter at persongalleriet er etablert med sympati for Florence Nightingale og antipati for ”The angriest Man”, blir den mannlige hovedpersonen totalt forandret. Først ved at han, for å irritere sin legefrue, oppsøker en kvakksalver, en healer som først kurerer hans dårlige rygg, deretter datterens eksem for til slutt å slette ut alle dårlige sider og forvandle forfatterhovedpersonen til en god og snill mann som bare vil gjøre gode gjerninger. Han gir vekk en av familiens datamaskiner (de har jo to!), barnas leker, gir kvakksalveren husrom og til slutt klekker de to ut en plan der de vil få alle naboene i denne middelklassebydelen av London til å ta inn husløse siden nesten alle her har minst et soverom som ikke er i bruk.

Dette kan jo være en idé for Selegrendinger med god plass og som er mer opptatt av å være god enn å leve godt(?). Hva med å ta inn en narkoman uteligger nå i denne kalde årstid og la vedkommende få oppleve en harmonisk og vakker jul?

Hvordan det gikk i boken? Det kan jeg ikke si. Løp og kjøp ;-), eller rettere lån boken på biblioteket, så får du vite. Men sikkert er det: Det er ikke så lett å leve selv om man er god.