Vargtider nr 1 2004

vargtider

Det er i media det skjer. Er man ikke i media, er man ingenting. Vi har forstått det. Derfor kommer vi i media enten det er en ulykksalig innvandrer som av Larvik kommune blir beordret til å male om igjen sitt nymalte lilla hus eller det er en tekstreklameartikkel om et malerfirma i Åsane Tidende om å ”ta vare på verdiene”.

Aller helst skulle vi vært på TV. Men et oppslag i den kulørte ukepresse er heller ikke å forakte. I Allers nr 35 2003 fikk en av våre beboere brette ut sitt nyoppussede hjem i en ”hjemme hos”-reportasje over 6 sider. Med et oversiktbilde av det fargerike bomiljøet kaller Allers artikkelen ”Knallsterk miks!”.

Men det er ikke første gang Allers er hjemme hos noen i Selegrend. Allerede i nr 42 1975 under overskriften ”Her bor de som de vil” er Allers på besøk i et av de husene er ferdig og innflyttet sør i grenda. Sammen med et oversiktsbilde over Hesthaugen er det bilder av de ulike rom i den nyinnflyttede Selegrendfamiliens hus. Bildet er for øvrig til å bli nostalgisk av – her står fortsatt kiosken i krysset, her finnes ingen moterveibro, ingen motorvei, nei det kneiser velholdte, hvite hus som siden har måttet vike for motorvei og Åsane Senter.

Det greies ut om borettslagets ideologiske grunnlag og husenes geniale konstruksjon: ”Takets form slipper sol og lys inn på terrassene, men stenger for kald trekk og innsyn”. At takets form også tillot regnet å sildre ned og forårsake utallige lekkasjer før vi fikk bygget om ”takets form” er selvsagt ikke nevnt. Ei heller at takets materialer er det kreftfremkallende og nå forbudte eternitt.

Jeg lurer også på om det er en tekstreklame-artikkel a la malingsartikkelen i Åsane Tidende når jeg leser følgende avsnitt: ”Materialet i ytterveggene – lecablokker – har stor varmekapasitet, dvs. virker temperaturutjevnende, et forhold som er spesielt viktig på Vestlandet, hvor værforholdene er hurtig vekslende”. Ja, høsten 1975 hadde man vel ennå ingen erfaring med overvintring i disse husene. Men temperaturutjevnende var for så vidt et passende uttrykk.

Siden vi ikke kan gjengi bildene i Grendanytt, skal jeg heller gjøre et forsøk på å beskrive dem så godt jeg kan. I det selegrendske hjem anno 1975, som sine nabohus er kjedelig brunbeiset utvendig, bobler det av friske farger. Soverommene er skarpt lilla og Mumi-blått med matchende sengetepper. Trappeoppgangen er malt brun og dekorert med et fargerikt vevd teppe og kunstplakat med teksten: Polen inviterer. I stuen står en rødmalt spisestue og en sofagruppe i dypgrønt stoff. På golvet ligger et sjakkmønstret sivteppe og langs den ene veggen ligger en madrass med applikert trekk og puter i forskjellige farger. Det er tydeligvis en intellektuell familie som bor her for det finnes flere bokhyller fylt med bøker. I tillegg er trekasser tatt i bruk for å huse bøker og plater.

I 2003-utgaven er stue og kjøkken ulike avskygninger av grått, stoler i stålrør og pleksiglass, hvitevarer i børstet stål, selv parkettgulvene som finnes i alle rom har en gråaktig farge. Det er nesten så en kunne mistenke den kulørte presse å ha gått over å trykke svart/hvitt i det 21. århundret. Men se, på soverommet, bak det transparente forhenget i plast, er sengen dekket med et rutete sengeteppe. Og noen av rutene er faktisk blå, selv om også disse rutene får en grålig karakter når man ser dem gjennom plasten.

Nå er det empiriske grunnlaget kanskje noe tynt, men det kan se ut som et kjedelig eksteriør medfører et fargerikt interiør og motsatt. Kanskje vi bør brunbeise husene våre igjen for å friske opp interiøret? Nå er ikke jeg spesielt opptatt av den positive effekten et nyoppusset interiør kan ha på vår psyke, snarere av den sløsing og miljøtrussel oppussingsfeberen som herjer landet vårt medfører. Da er det godt å vite at man en kald vinterdag kan spare kroner og oljefyrte kilowatt ved å fyre med bokreolen bygd av trekasser og røde spisebordsstoler. Til og med sivteppet kan man kutte opp og fyre med om det ikke for lengst er blitt kompostert. Det blir liksom ikke det samme med pleksiglass og plastforheng. Og så kan man etterpå med god samvittighet kjøpe ny bokreol, teppe og spisestue i resirkulerbare materialer.