Jakten på Eldorado

Må man mene noe om Venezuela om man stemmer rødt? Og hvem kan egentlig mene noe om landet? Må man ha vært i landet for å kunne uttale seg? Jeg var innom Venezuela for 40 år siden på en backpackertur rundt om i Sør-Amerika, så da så.

Intensjonen var å krysse kontinentet til lands fra nord til sør. Vi kom med fly fra Trinidad til Ciudad Guayana, en planlagt by i vekst, med moderne forretningsbygg, velstelte middelklasseboliger med store, amerikanske biler utenfor, men også uorganisert slumbebyggelse i utkanten av byen.

Bussturen sørover endte i landsbyen El Dorado. Ikke noe turisteldorado, for å si det sånn, men vi traff da to andre turister, en dansk museumsdirektør med sin voksne datter. Museumsdirektøren kunne fortelle at han alltid hadde hatt en dragning mot «troperne», og en drøm om en gang selv å få oppleve varmen, luftfuktigheten og det å kunne sitte ute med et glass øl etter mørkets frembrudd og se på stjernehimmelen. Han hadde vurdert tropeland i både Afrika og Asia, men hadde bestemt seg da han fant dette stedet med det uimotståelige navnet på kartet.

Museumsdirektøren var svært kunnskapsrik og når vi satt der i tropenatten, kunne han berette om Venezuelas historie. Om konkvistadorene og legenden om innsjøen der det var dumpet gull i store mengder. Om Sir Walter Raleigh som reiste oppover Orinoco til disse trakter for å lete etter gullskatten. Om Simon Bolivar som løsrev området fra den spanske kongemakta. Om Papillon som satt fengslet i denne byen. Om militærstyret, økonomisk nasjonalisme, utenlandsgjeld og kraftig inflasjon på 50-tallet (kanskje en likhet med dagens situasjon? Chaves kom jo også fra militæret), som ble avløst av et to-parti styre, der de to partiene var enige om å holde andre utenfor styre og stell. Museumsdirektøren fikk også organisert en utflukt til en indianer-landsby der vi med selvsyn fikk se hvor dårlig det sto til for områdets urbefolkning.

Sørover fra El Dorado gikk ikke offentlig transport, men vi fikk haik med en tømmertransport som kjørte tropisk tømmer til Brasil. Når sjåføren tok en rast, tok han med seg en vaskebalje og ruslet ned til nærmeste bekk og fylte den med sand fra bunnen av bekken. Jakten på el dorado levde fortsatt i dette landet. Men i likhet med lastebilsjåføren, kunne vi konstatere at det er ingen snarveier til rikdom. Landet ble styrt av en overklasse som hadde makta og eide det meste. Det eneste gylne vi fant i Venezuela var et fast innslag på menyen: Pollo Dorado, frityrstekt kylling.

Fire år senere dukket museumsdirektøren opp på Dagsrevyen. Det viste seg at han også var forfatter. Peter Seeberg hadde blitt tildelt Nordisk Råds litteraturpris. Jeg har gått gjennom Seebergs bibliografi, men kan ikke finne at han har skrevet noe om Venezuela. Men jeg kan huske noe han sa i tropenatten: jakten på gull har ødelagt dette landet. Først det gylne, nå det sorte. Enig.

Halvard Gomo

Bergen

halvardgomo@gmail.com

  

(Klassekampen 26.2.2019)