Vargtider nr 4 1998

vargtider
Så har borettslaget sagt ja til et fargerikt fellesskap. Vi utstår vel det også. Når jeg blar tilbake i gamle fotoalbum og ser på meg selv, hva jeg har hatt på meg gjennom tidende: glorete hippieklær i skarpe farger på sekstitallet, jordfargede med lilla sjal på syttitallet, duse pastellfarvede merkeklær på åttitallet, og jeg ser at jeg tar meg like dårlig ut i alle slags habitter, da skjønner jeg at jeg er blitt lurt. Men jeg overlevde. Men for all del, noen arbeidsplasser i tekstilindustrien har jeg da vært med og støttet, om enn kanskje ikke i Norge. Malingsindustri derimot har vi fortsatt i Norge, og det kan da være et et poeng å støtte denne. Men å bruke bydelen Boca i tangohovedstaden Buenos Aires som argument for fargereformen i grenda, den kjøper jeg ikke. Jeg har tilfeldivis vært der og spasert rundt vannpyttene i de dårlig vedlikeholdte gatene (faktisk flere huller i asfalten der enn i grenda) fra stadion, Maradonnas berømt hjemmebane og ned til havnen. Og riktignok var en del av husene malt i friske farger. Men en ting er sikkert: Her var det ingen arkitekt som hadde holdt sin hånd over fargevalg og utforming. Nei, her hadde hver og en fått tak i en rest av maling, kanskje hadde en lokal farvehandler solgt ut noen utgåtte, ukurante malingspann med gulmaling til slikk og ingenting og dermed sørget for at deler av strøket fikk et “helhetlig preg”, men hovedintrykket var at dette var rent anarki. Kanskje en annen reiseopplevelse står mer i stil med den nye grenda. Innkjøringen til Bresjnevs Moskva. Rekke på rekke med triste, grå blokker. Så kommer plutselig noen nye blokker der kortveggene er malt i kommunistøkonomiens beskjedne fargeutvalg: irrgrønt, sjokkrosa og spygult. En irrgrønn, en sjokkrosa, en spygul. Velregulert, bestemt av statsarkitekten. Festlig, tja, egentlig mer samme følelsen som når jeg ser i fotoalbumet. Fargene kan ikke tildekke utseendes håpløshet. Jeg lukker fotoalbummet og tenker at jeg er blitt lurt. Det koster å være moteløve. Og fra nyttår stiger husleia.

Det er kanskje litt sent å komme med det, men jeg har et bedre forslag. Om hver og en saumfarte sin kjellere og fant fram malingsrester de måtte ha liggende (kanskje kunne vi tilby oss å samle inn malingsrester fra hele Åsane), er jeg sikker på at vi ville slå flere fluer i en smekk. Vi ville få gratis maling. Vi ville være med å løse et miljøproblem. Og vi ville fått et utseende på grenda som kanskje til og med ville fått argentinske arkitekter til å dra på studietur rundt halve jordkloden.

Men for dem som synes fargevalg og fargesammensetning er så viktig, hvorfor stoppe med husene? Like synlig som husene, er grendas bilpark. Her er en oppgave for grendas parkeringsansvarlig å plassere biler med farger som står til hverandre ved siden av hverandre og motsatt. Eller kunne man kreve omlakkering slik at vi fra sør til nord fikk biler oppstilt sju og sju lakkert i spektralfargene: rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Hele parkeringsplassen ville blitt en regnbue - hvilket skue!

Men når alt kommer til alt tror jeg det er viktigere for vårt fargerike fellesskap hva som er inni husene enn hvordan de ser ut utenpå. Vi trenger flere orginaler i grenda. Vi trenger flere kunstnere. Vi trenger flere håndtverkere. Vi trenger folk som tenker nytt. Kanskje trenger vi til og med spekulanter som river ned for å bygge fra grunnen. Men mest av alt trenger vi flere kinesere og flere negre. Og kanskje en indianer. Ja til et fargerikt fellesskap.

-varG