Vargtider nr 1 1995

vargtider
Det finnes to typer mennesker, hundeelskerne og katteelskerne. Hundeelskerne er ordensmennesker, nøyaktige og pertentlige, for den mannlige delen gjerne med en offiserstittel fra det militære. I bokhylla står den uunnværlig læreboka i hundepsykologi: “Du er sjefen”. Hundeelskerne liker å være sjef. De liker, som navnet skulle tilsi, å hundse. Det de misliker mest er den stramme lukta av kattepiss i døråpningen når avisen hentes inn om morgenen.

Katteelskerne derimot er anarkistiske av natur. De er, akkurat som katten, late og liker og sove lenge. Men de kan også være lekne og kreative. De blir ikke sinte om kjeledyret smyger seg inn igjen når det blir kastet ut for natta, men beundrer det for dets vilje. Egentlig er katteelskerne glade for at katten bestemte seg for å gå inn igjen, for det verste en katteelsker gjør er å ta en bestemmelse. Selv om katteelskernes forhold til renslighet er noe overfladisk (begrepet kattevask er for dem mer enn en floskel), er det få ting katteelskeren reagerer mer på enn en diger hundeglunt på gangstien. Det får da være grenser, når dyret er så urenslig at det ikke graver ned sin egen lort, må da hundeeierne for svingende ta med seg plastpose!

Denne motsetningen mellom hundeelskere og katteelskere har til tider truet med å ødelegge hele ideen om boligkooperasjonen. I avisen kan vi til stadighet lese om at i borettslag etter borettslag har hold av kjeledyr utartet seg til nabokrangler og endatil rettsaker. Hvordan er det mulig å planlegge vedlikehold og økonomi når det eneste borettslagenes styrer har vært opptatt av, er å krangle som, ja nettopp som hund og katt, om dette. De to partene har mobilisert til årsmøtene og innført sterke restriksjoner på kattehold, mens hundene har gått fri eller motsatt. Så ikke i vårt borettslag, tenkte jeg, før jeg begynte å bla i gamle Grendanytt.

I et fyldig skriv til alle beboere fra styret datert 7.2.91 gis det igenerelle retningslinjer for dyrehold en rekke gode grunner for ikke å anskaffe et kjeledyr. Har du tid og plass? Vet du at det koster en masse? etc. Skulle det være nødvendig å fortelle voksne mennesker dette? Jeg reagerer spesielt på retningslinjene om kattehold. Her står det at kattene skal holdes innendørs om natten, og det anbefales lufting i bånd om dagen. Har noen gått en sen kveldstur uten å se en katt? Har noen sett noen gå med katten i bånd i grenda? Er ikke dette et forsøk på tukle med skaperverket og en ufrivillig oppfordring til dyremishandling? Og hva slags moraliserende virkning har det at styret utarbeider retningslinjer som ikke følges?

I Grendanytt nr. 4 1991 lå det et hundeskjema som vedlegg - et søknadsskjema om holde hund. Det var også en melding om at “hundeierne er nå tildelt numre - ID-brikker vil bli utdelt senere”. Ærlig talt, var dette avklart med Datatilsynet? Kom disse brikkene noen gang? Hvordan ble ID-brikkene finansiert - over husleien eller som særegen hundeskatt? Hva skulle de brukes til? Og om det er slik at disse ID-merkene ble utdelt, er noen som noen gang har sett en hund med sitt Selegrend-ID-merke hengende om halsen? I tilfelle ja, skulle man så be om å få se nummeret for så ringe styret for å se om dyret stemte med den alder og rase som var registrert på hundeskjemaet? Så mange spørsmål, så få svar.

Men til tross for disse spede forsøk på å spre krigstilstanden også til vårt borettslag, er mitt inntrykk at mennesker, hunder og katter lever i idylliske samboerforhold her i grenda. Jeg har lurt litt på hva grunnen til det kan være. Jeg har kommet til at når vi kanskje er spesielt åpne og tolerante overfor dyr i grenda, tror jeg det skyldes vår historie. Vi har vært en Noas ark der geiter og høns fritt har vandret rundt på vårt friareal og spist våre blomster og gjødslet asfalten. Bortsett fra et tydelig selvironisk innlegg (fra en katteelsker?) om en litt for morgenfrisk hane, fant jeg ingen sure kommentarer i gamle Grendanytt på forsøket på å gjøre grenda om til en dyrepark, tvert imot. Og det er dette mangfoldet av dyreslag som har dempet den klassiske motsetningen mellom hund og katt, tror jeg.

Men alle dyr er ikke velkomne i grenda. I et innlegg, også fra 1991, ser man seg lei på den tiltagende strøm av ridehester som tramper gjennom grenda, sprer stivkrampebefengt møkk og er en fare for våre små på trehjulsykkel. Men disse hestene hører da heller ikke, forstås, hjemme i Selegrend. Det hadde sikkert ikke skjedd her, det vi forleden kunne lese om i avisen. En dyrekjær familie i et borettslag i Bergen Vest hadde bygd om første etasje av rekkehus til stall, og naboene protesterte.

Men all denne innledningen er bare for å understreke mitt lille poeng som kommer nå. For å bli kvitt disse innslagene av dyreliv i nabolaget argumenteres det med at de tilgriser miljøet og gjør livet usikkert for våre barn. Men den verste tilgrisingen av vårt miljø og den største trusselen mot våre barn, det er en hellig ku som de aller fleste av oss har stående på parkeringsplasser og i carporter. Skulle det være forbud mot noe, kan vi jo begynne med den. Forøvrig vil jeg få opplyse at jeg har tenkt å anskaffe meg en pytonslange til våren.