Vargtider nr 1 2005

vargtider

Endelig er Grendanytt i postkassen igjen, og noen trær er transformert fra å være oksygenproduserende lunger til å bli en litterær trykksak. For noen har savnet av Grendanytt vært et svart hull i hverdagen, for andre er savnet av noen trær i grenda et større hull.

Frode Grytten har skrevet en hel bok om hull. Om fabrikken Hull & sønn i Hull som produserer – ja, nemlig – hull. Fabrikken blir som fabrikker flest kjøpt opp, og de nye eierne synes det er tull å produsere hull fordi hull er null, dvs. ingenting. Men det viser seg at det er en masse ting som ikke fungerer uten hull. Hvordan spille bowling med bowlingkuler uten hull, eller golf uten hull nr 9? Slik viser hullene sin eksistensberettigelse. Og dette gjelder ikke bare i Hull. Det virker som det er slik i Selegrend også. For en til to ganger i året fyller vi igjen hullene i innkjørselen og like etterpå har de oppstått igjen. Det virker som det er en usynlig tunnel ned til Kina fra hullene og uansett hvor mye grus eller asfalt som puttes i, renner det ned gjennom jordkloden og kommer ut på den andre siden. Eller sagt på en annen måte. Det virker som uansett hvor mye penger man putter inn i vedlikeholdskassen, så renner de ut som sand og asfalt. Ja, og så renner det vel litt penger ut når det renner vann inn, og det gjør det jo i husene våre når været er slik det har vært i vinter.

Er det ikke mulig å tette hullene en gang for alle. Går det ikke an å legge armeringsjern i hullene og så fylle dem med sement? Er det ikke fornuftig å skifte råtne vinduer før vannet tyter inn? Alle som har vært hos tannlegen vet at hull ikke lønner seg. Det er vondt og dyrt. Derfor er slagordet for neste vinter: Null hull.

Men det er jo ikke Karius og Baktus som lager hullene i innkjøringen. Det er jo bilene våre. Så aller helst ville jeg hatt en bilfri grend, der trærne fikk stå i fred og Grendanytt kun kom nettavis.