Vargtider nr 2 2001

vargtider

Om døden vet vi ingenting, bare at den med tid og stunder vil komme. Det er derfor vi reagerer så kraftig når den kommer uventet. Vi reagerer med sorg og fortvilelse - og av og til med raseri. Særlig når det er trær den rammer. På Sossehøyden ble vårdugnaden benyttet til å ta livet av et tre, og ingen spurte meg hva jeg følte.

En god nabo er gått bort. Alt for tidlig. Og det er først etter at hun er gått bort at jeg har reflektert over hvor skikkelig god hun var. Anne var alltid positiv. Hun stilte villig opp når den lille sonen vår skulle arrangere juletrefest lenge etter at hun selv hadde barn i den alderen. Hun kunne sikkert ha hatt et og annet å klage på når det gjaldt sine naboer, men jeg hørte aldri et skjevt ord.

Anne og jeg hadde et prosjekt sammen. Utenfor husene våre hadde noen flotte bjørker vokst seg så store at de skygget for sola på terassene våre. Vi ville ikke ta livet av de flotte bjørkene, de har tross alt en funksjon med å suge opp vann her de står plantet midt i en tidligere myrdam. Men samtidig ville vi svært gjerne ha sol på terrassen på ettermiddag og kveld. Vi fant ut at vi da måtte kutte av toppene, men likevel la det være igjen nok greiner med bladverk til at trærne skulle overleve.

Med Annes mann inn og ut av sykehus etter en feiloperasjon, falt det i mitt lodd å gå løs på tretoppene. De hadde vokst seg alt for store. En av de digre toppene falt ned på greina stigen hvilte på, stigen hoppet vekk under føttene mine og plutselig hang jeg og dinglet etter en arm i en grein. Jeg skal ikke si at jeg akkurat så døden i øynene der jeg hang tre meter over bakkenivå, men hjertet var relativt høyt oppe i halsen da jeg firte meg ned bjørkestammen, og kanskje en medvirkende årsak til at jeg ikke tok mer beskjæring den dagen. Dagen etter møtte jeg Anne som takket for utført jobb.

-Det kunne vel blitt gjort litt penere, antydet jeg.

-Nei, jeg synes det ble flott jeg, svarte Anne, positiv som alltid. Det var det siste hun sa til meg.

Andre derimot har ikke latt sjansen gå fra seg til å utgyte litt edder og galle over beskjæringen. Det kan de jo gjerne, for trærne skygget jo ikke for deres terasser der de sitter og koser seg i ettermiddagsola. Kanskje i hagemøbler laget av teak og mahogny for alt det jeg vet?

Kanskje krangler vi for mye om trær?. Kanskje hadde de sine grunner for hogge ned det treet på Sossehøyden? For meg kunne man gjerne ha hogget ned alle trærne i grenda om vi bare hadde ha fått beholdt vår gode nabo.

Men livet må gå videre. Jeg kan ikke legge meg ned for å dø selv om jeg leser i Åsane Tidende at ”Ulvenytt” har vunnet prisen for beste borettslagsavis for tredje år på rad. Hva vet vel Flaktveitgjengen om ulvetider?

-varG