Vargtider nr 1 2006

Vargtider

Demokrati er en vanskelig øvelse, skjønt vi nordmenn mener vi er verdensmestere her også. Vi trekker litt på smilebåndet av land i Afrika og Asia når de prøver å delta i denne øvelsen på samme måte som når en ugander eller colombianer stiller opp i langrenn i OL. Og vi trekker litt oppgitt på skuldrene når Uncle Sam, Mr. Democracy himself, forsøker å bombe demokrati inn i Irak og Afghanistan. George Bush jr. ble selv i 2000 valgt til president med færre stemmer enn sin motkandidat Al Gore. I staten som fikk det til å vippe i Bush sin favør, ble det avslørt rot og fiffel, og hvem andre satt som guvernør enn George Bush jr’s egen bror. I 2004 var det Ohio som var tungen på vekstskåla, og også her har det i ettertid kommet påstander om rot, tukling med stemmer og valgfusk, akkurat som etter valgene i Ukraina eller Burundi. Nei, hva kan dette landet lære oss om demokrati annet enn at du må ha milliarder på konto om du skal ha noen sjanse. Her til lands er vi pinlig korrekte, ubestikkelige og statsministeren bor i treroms OBOS-leilighet – iallfall for 50 år siden. Nå har riktignok statsministerens lønn krøpet til over millionen, dvs. på linje med en oljependler eller en middels håndverkerlønn med noen ekstraoppdrag, men rundt i styrerom og direksjoner ler de hånlig over at noen frivillig tar på seg en slik jobb og fnyser foraktelig når journalister spør om de selv mener at de er tjue ganger mer verdt enn statsministeren. Underforstått: det er bare idioter som blir politikere. Og var det ikke statsministeren selv som godkjente disse opsjonene?

Men på mikronivå florerer demokratiet. Norge har svært høy organisasjonstetthet. Hvem har ikke blitt valg inn i styre og stell i idrettslag, korps eller en annen ideell organisasjon, og gjort sin plikt uten å få annet enn symbolsk kompensasjon for det arbeid som blir lagt ned. Slik har vel også borettslagene fungert. En gang i tiden. Men er dagens borettslag et levende demokrati? På den første generalforsamlingen jeg stilte på, dreide debatten seg stort sett om hvordan man kunne få oppløst borettslaget, og senere, når juridiske uttalelser satte stopp for den debatten, har generalforsamlingene blitt gjennomsyret av surmaget kritikk av typen ”Hvorfor har ikke jeg fått ny altandør”, ”Nå må mitt hus få nye vinduer” osv. Det disse trenger er ikke et styre, men en vaktmester eller aller helst en underbetalt polakk. Men hva kan vi forvente av beslutninger fra et styre som ikke tåler trynet av hverandre? Og når styreleder på Grendas 30 års-jubileum etterlyser den opprinnelige selegrendånden, avslører det at han sannsynligvis ikke en gang har hørt om de hyppige, endeløse allmøtene i vårt lille demokratis tidligste barndom. Ville han holdt ut ukentlige polske riksdager uten å disponere en eneste polakk?

Det må da være mulig å styre vårt borettslag mot en lysende framtid. Det må være mulig å sitte i samme styre som sin nabo. Det må være mulig å få flinke selegrendinger til å stille sin fritid og kompetanse til rådighet uten at kompensasjonen er konkurransedyktig med et par timer overtid på jobben. Jeg tror det. Men da må vi også bli flinkere til å gi ros og anerkjennelse til de som gjør en utmerket jobb for grenda.

Eller skulle vi hoppe på den parlamentariske modellen slik Bergen kommune har gjort. Så kan vi få en borettslagsleder som klipper snorer, holder taler og reklamerer for kaffe, og en styreleder som representerer den største grupperingen i grenda. Om han skulle få mistillit, og etter de parlamentariske reglene skulle måtte gå av, er det bare å lage et politisk forlik med Fremskrittspartiet og dermed fortsette som før. Sånn man kan gjøre når man er tidligere tryllekunstner og selegrending. Det er bare å innrømme: Her har grenda skuslet bort et styrelederemne.

-varg@kardemommeby.com