Vargtider

Dette er en gjennomgang av gjendiktninger av Dylan på norsk. Jeg har tillatt meg å gi karakter for gjendiktning (tekst) og for musikken som helhet. Full pott er 10, som jeg har reservert for His Bobness himself. Innholdsfortegnelse: Inger Jacobsen - Vinden gir svar (1963) Gro Anita Schønn - Snart går solen ned (1969) Inger Lise Rypdal - Natt for lange kniver (1969) Margrethe Toresen - Tamburinegjøgler (1972) Knut Reiersrud - Barbeinte engler (1974) Finn Kalvik - Nøkkelen ligger under matta (1974) Nick Borgen - Der bjørkene suser (1974) Knut Reiersrud - Vår daglige blues (1975)) BØX (Bjørn Sigurd Larsen) - Takk for alt (1975) Knut Reiersrud og Jan Erik Vold - Virud Synger Vold Skriver Dylan (1977) (Sitte fast på Notodden... CD med bonusspor 2005) Candy - Snacks (1977) Randi Hansen - Ho Randi (1979) Terje Formoe - Scenespill (1980) Prima Vera - Den 5.te (1981) Kåre Virud og Jan Erik Vold - Stein Regn (1981) Bjelleklang - YppeRu' Donk (1994) Lek...

Alle bergensere vet at Burmaveien er i Bergen, men hvor går veien til Mandalay? Og hvor går Myanmar nå?   På vei til Mandalay Hill «Å den vei til Mandalay, det var flyvefiskens vei» er en strofe fra barndommen som sitter som spikret. Ikke fordi jeg leste Kipling, men fordi jeg leste Donald Duck. Nå var vel heller ikke Donalds referanse direkte til Kipling, den var illustrert med noter som viste til tonsettingen av diktet popularisert av Frank Sinatra og andre. Men Donald pirret vår nysgjerrighet på verden, enten det var Ouagadougou, Machu Picchu eller Tut Ank Amons grav. Så det var derfor at vi i 1977, etter å ha unnagjort landeveien til India og måtte fly videre til Thailand, valgte å ta en avstikker til Burma og Mandalay.   Landet innvilget kun en ukes turistvisum, men med vennlig imøtekommenhet og kanskje et direktiv fra militærjuntaen om at turister skulle prioriteres, fikk vi snekret sammen en rundtur som også inkluderte Leggroer på Inlesjøen Shwedagon-pagoden den gamle h...

Endelig har værgudene velsignet Vestlandets hovedstad med kaldt og stabilt vintervær. På en månefri, stjerneklar himmel kunne man ha studert Karlsvogna, Orions belte, store og lille Bjørn hadde det ikke vært for lysforurensningen. For bergenserne setter ikke sitt lys under en skjeppe, som det heter hos Matteus. Nei, de setter sine lys, eller rettere sagt henger dem på vegger, takmøner og i trær så det blir umulig å skimte himmellegemene oppe på himmelhvelvingen.  Det er da jeg blir nostalgisk og tenker tilbake på oppveksten i ei bygd med god avstand mellom hvert hus. Jeg husker kalde vinterkvelder der vi drar fram sparkstøttingene og suser avgårde på speilglatte fylkesveier, uten veilys selvsagt.  Stjernebildene er så klare at vi kunne navigere etter Nordstjernen. Men det er ikke nødvendig for snøen lyser opp vei og brøytekanter så det er ikke noe problem å se hvor fylkesveien svinger. Vi har konkurranser, sprintsparking og langdistansesparking. Vi kopler sparkene våre sammen ...

Grenadas hovedstad St. Georges Det er søndag 15. Juli 1979. Tre statsministre skal holde stevne på en stadion, eller rally som det heter på engelsk, der de skal opponere mot verdens mektigste nasjon. Vi tar bussen inn fra den tre kilometer lange Grand Anse Beach gjennom en søvnig hovedstad til den nasjonale cricketstadion. Denne fylles etter hvert til randen med entusiastiske Grenadaboere.   Øystaten Dominica fikk selvstendighet og ble republikk i 1978. Men misnøyen med republikkens første statsminister Patrick John, førte året etter til et fredelig kupp og en interimsregjering ble stablet på beina for å få gjennomført nyvalg. Leder for denne regjeringen, Oliver Seraphin, hadde vært statsoverhode mindre enn en måned da han entret podiet på St. Georges cricketstadion. To år senere skulle Dominica utsettes for et mislykket Grisebukt-lignende kupp, kalt Operation Red Dog, iscenesatt av nynazister og KKK-medlemmer fra USA og Canada der de skulle forsøke å gjeninnsette Patrick John. Gre...

Cross the green mountain offisiell video   Eg gjekk over fjellet satt meg ned ved ein bekk Da såg eg klart for mitt indre ein film, type skrekk Noko roterte  på fjellets topp Og aldri meir skull' eg  få komma dit opp Eg såg inn i auga til ei ugla så stor Ein hubro som oppe i fjellsida bor Eg spurde meg sjøl koffor enda det slik No ligg den der dau eit kaldt fuglelik Eg vil gå rundt i fjellet gå inn til ein støl Eg vil kjenna på livet og finna meg sjøl Vi veit det går under men held fram som før Kven har mot til å endre kven er det som tør Fjellet er gammelt men hytta er ny ikkje berre ei, men ein heil liten by Der bekken har rent ligg det berre eit rør Naturen er skada frå nord og til sør Og ute ved kysten  er ei flamme som brenn Dei pumpa opp oljen Det blir tomt smått om senn Dei fyrte for kråka men fuglan forsvann No fins berre gribber til havs og på land På him'len ei stjerne ei stjerne som falt Eit skudd ut i mørket ei salve som smalt Dei ødlegger fjellet det er ...

  I 1979 reiste vi rundt i Sør-Amerika. 7. september var vi i den argentinske byen Salta ved foten av Andesfjellene, mer enn tusen meter over havet. Argentina var inne i en nasjonal reorganiseringsprosess, som var det navnet militærjuntaen brukte om sitt diktaturstyre. Med jevne mellomrom langs hovedveiene og inn og ut fra de større byene, var det militære sjekkpunkter. Her måtte det vises legitimasjon, og stundom måtte alle ut av bussen og stå sammen med sin bagasje som ble gjennomsøkt.   Salta, Argentina 7. september 1979 Vi våkner denne dagen klokken sju av en sirene på byggeplassen ved siden av som varsler arbeiderne om at nå begynner arbeidsdagen. Slike sirener brukes fire ganger om dagen for å signalisere arbeidsdagens og siestaens start og slutt. Etter en slitsom busstur dagen før, faller vi atter inn i søvnen før sirenen, etter en times tid, begynner å hyle igjen. Denne gangen nøyer den seg ikke med et enkelt støt, men stadige, gjentatte støt. Akkurat slik jeg hus...

  Det Norske Teateret har satt opp eit musikkstykke med Bob Dylan songar gjendikta til nynorsk. Regissør er Eirik Stubø og som musikarar har han tatt med jazzbandet til bror sin, Håvard. Tom Roger Ådland står for den nynorsk gjendiktinga. Ådland har gjeve ut to album med Dylan gjendiktningar, Blod på spora frå 2011 og Blondt i blondt frå 2018. Nokre av songane i teaterstykket kjenner eg att frå desse albuma, men det er også mange nyskrivne songar.   Det startar med Bjørn Sundquist som deklamerer dei første versa av   låten Not Dark Yet frå Time out of mind frå 1997. Det passar, Sundquist er godt over 70, men viser at han ikkje har lagt inn årane enno (eller enn som Ådland poetisk har oversatt det til: Ikkje mørkt enn ). Sundquist har kanskje ikkje all verdens songstemme og slik fungerer det fint at han deklamerer like mye som han synger. Ellers er det eit lag med flinke songarar teateret stiller opp med. Skjønt det er litt forstyrrande at eg kopler dei med tidligare ...

 En helt vanlig frokost med egg og med juice Da nyhetene formidlet at han var blitt POTUS Virkelighet eller drøm, det var som en dårlig rus Jeg kunne ikke forstå det at han kunne bli POTUS Hadde jeg drukket sprit full av antabus Jeg kunne ikke tro det at den fyren er blitt POTUS Søsterpartiet hans har mesket seg i boller og brus Ikke trodde de at han kunne bli POTUS Nå toer de sine hender i Høyres Hus Bedre enn en sosialist at han blir POTUS Han arvet millioner i hoteller og i hus Ingen ante at han kunne bli POTUS Han levde over evne i sus og i dus Som det høver seg en kommende POTUS Han spilte for høyt, spilte casinoer i grus Hva kunne han nå bli - om ikke POTUS Han tok det han kunne, på pupper og mus Ingen trodde at en slik kunne bli POTUS Når ingen amerikanske damer vil gi han en suss må øst-europeisk import til for å få en FLOTUS  Når nepotisme ikke blir dekket av lover og juss Kan hele familien sysselsettes av POTUS Han oppnevnte en reaksjonær høyesterettsjustitiarius Sli...

  Det er koronatider. Utenlandsreiser er uaktuelt og festivaler er avlyst. Men jeg får likevel impulser fra den store verden. Den avlyste Melafestivalen strømmer konserter. Og jeg har fått tid til å scanne lysbilder fra den store hippieturen i 1977. Turen gikk i opptrukne spor fra Pudding Shop i Istanbul via Chicken Street i Kabul til Freak Street i Katmandu. Men det var en 10 dager avstikker i nord-Pakistan som skapte minnene som jeg nå vil friske opp. Den gikk med jeep, til fots og på hesteryggen mellom byene Chitral og Gilgit, overnattinger i karavanserai, uthus og regjeringens gjestehus. I kuldegrader over Shandurpasset 3700 moh. Vi hadde undervurdert turens vanskelighetsgrad, på kartet var det var tegnet opp en vei mellom de to byene, og lettelsen var derfor stor da det på østsiden av Shandurpasset dukket opp en jeep som ville ta oss med til Gilgit. Men det ble mørkt og i en landsby kjørte sjåføren inn på en gårdsplass og forklarte at her måtte vi overnatte. Det hadde vært små...

Vi var unge. Vi var langhårete. Vi ville forandre verden. Vi var de progressive, mot de reaksjonære. Jeg har vært med gymnaskamerater fra 50 år tilbake på hyttetur. Mens vi mimrer og spiller musikk fra den gang, kommer meldingen om at Harald Are Lund er død. Harald Are Lund innviet oss i en ny type musikk kalt progressiv rock eller bare prog. Var det progressivt samfunnsyn eller musikksmak som kom først? Det var iallfall positiv korrelasjon mellom de to. Harald Are Lund var med i Bryn-Hellerud SUF, men det visste vi ikke. Men vi kunne lese på plateomslag at han hadde produsert en rekke politiske plater for plateselskapet MAI, Slutt opp kamerat, Vømmøl og Tanabreddens Ungdom. ‘Clapton is God’ dukket opp som grafitti på en vegg i London i 1965 og senere hyppig på toaletter på rockeklubber og universiteter rundt om på de britiske øyer og i andre land, ja, selv i Bergen kunne man lese det i en av de innerste båsene på guttedoen oppe på studentsenteret på Leninhøyden. Clapton har en san...