Aung San Suu Kyi

Alle bergensere vet at Burmaveien er i Bergen, men hvor går veien til Mandalay? Og hvor går Myanmar nå?

 

På vei til Mandalay Hill

«Å den vei til Mandalay, det var flyvefiskens vei» er en strofe fra barndommen som sitter som spikret. Ikke fordi jeg leste Kipling, men fordi jeg leste Donald Duck. Nå var vel heller ikke Donalds referanse direkte til Kipling, den var illustrert med noter som viste til tonsettingen av diktet popularisert av Frank Sinatra og andre. Men Donald pirret vår nysgjerrighet på verden, enten det var Ouagadougou, Machu Picchu eller Tut Ank Amons grav. Så det var derfor at vi i 1977, etter å ha unnagjort landeveien til India og måtte fly videre til Thailand, valgte å ta en avstikker til Burma og Mandalay.  

Landet innvilget kun en ukes turistvisum, men med vennlig imøtekommenhet og kanskje et direktiv fra militærjuntaen om at turister skulle prioriteres, fikk vi snekret sammen en rundtur som også inkluderte

Leggroer på Inlesjøen

Shwedagon-pagoden

den gamle hovedstaden Mandalay.  Fysisk sett skulle det være mulig å ta landeveien fra India til Thailand også, på kartet er det streket opp veier, men i Burma opererte et titalls opprørsbevegelser i stort sett i alle grenseområder og grenseovergangene var stengt. Men i hovedstadens praktpagode Shwedagon eller i klostrene på Mandalay Hill hersket buddhistisk ro. På Inlesjøen rodde innfødte oss mellom landsbyer på påler og flytende hager med en helt særegen teknikk der de brukte foten på åren for drive båten fremover. Bare da vi besøkte shan-statens hovedstad Taungguy, merket vi en viss uro da det nærmet seg solnedgang, og sjåføren vår maste at vi måtte komme oss tilbake til Inlesjøen før portforbudet inntraff. Men alt i alt ga ukesoppholdet et romantisk inntrykk av Burma.

Trude Drevland og Aung San
Suu Kyi blir hyllet av massene  

En kjølig junidag i 2012 sto jeg sammen med flere tusen bergensere på Torgalmenningen i Bergen for å hylle Aung San Suu Kyi. Hun ankom sammen med ordfører Trude Drevland som solte seg i den langveisfarende gjestens popularitet. Suu Kyi hadde blitt et demokratisymbol under studentopprøret mot militærregimet i 1988, men ble satt i husarrest der hun satt i 20 år. Hun ble tildelt  Raftoprisen i 1989 og Nobels fredspris i 1991, men kunne altså ikke komme å motta den.  Men i 2012 var hun fri til å reise og kom til Oslo og avholdt sitt Nobelforedrag og altså til Bergen for å takke for Rafto-prisen.

 

Siden har det raknet både for Drevland og Suu Kyi.  Jeg skal ikke dvele ved Drevlands fall, men for å forstå Suu Kyi rolle i Myanmars politikk (Burma skiftet navn til Myanmar i 1988) må vi se litt på landets historie, ikke minst hennes families historie. Hennes far, Aung San, også omtalt som landets far, ble rekruttert av en japansk spion som en av tredve nasjonalister som agiterte for å frigjøre Burma fra britisk kolonistyre. De ble sendt til den kinesiske øya Hainan som var okkupert av japanerne, for å få militær opplæring. Dette var kjernen i det som senere skulle bli den burmesiske hær. En annen av de tredve var Ne Win, leder for militærjuntaen som styrte Burma fra 1962 til 1988. Etter Pearl Harbour og Japans inntreden i verdenskrigen, ble også Burma angrepet, og britene ble etter hvert drevet ut, godt hjulpet av Aung Sans nasjonalistiske hær.  Om det var forbigåelsen da han ikke ble utnevnt som statsminister i den burmesiske marionettregjeringen, eller om han innså at krigslykken for aksemaktene i 1943 var i ferd med å snu, vites ikke, men Aung San tilbød britene samarbeid om å bekjempe japanerne. Britene aksepterte, og Aung San skiftet side, kanskje med løfte om burmesisk selvstendighet. Aung San grunnla Burmas kommunistparti før krigen, og etter krigen sosialistpartiet som la minst like mye vekt på Buddhisme og nasjonalisme som på marxisme. Etter andre verdenskrig slet britene med å holde på juvelen i kronen og forsøkte å trekke seg ut med æren i behold. Aung San ble invitert til London, og det ble laget en avtale med den britiske statsminister Clement Atlee om uavhengighet.  Flere av Burmas minoriteter var i mot avtalen da de ikke var konsultert, og egentlig hadde håp om egne uavhengige stater. Mens Aung Sans burmesiske hær besto av den etniske majoriteten, bamar, hadde britene væpnet flere minoriteter i kampen mot japanerne, og disse motsatte seg bamarenes dominans.  Om det var disse minoritetene, britene eller rivaler i Aung Sans eget parti som sto bak mordet på Aung San i 1947, et halvt år før Burma fikk sin selvstendighet, er fortsatt uklart, men det gav ham en martyrrolle i nasjonen Burma som både hans parti, hans hær og hans datter har utnyttet. Det felles opphav kan forklare hvorfor det militære har behandlet opprørslederen fra 1988 med silkehansker og respekt (det anslås at flere tusen opprørere ble drept, og husarrest i en strandvilla er i den sammenligningen ikke den verste straff man kan tenke seg) , hvorfor den ikke-voldelige, fredelskende nobelprisvinneren ikke har fordømt fordrivelsen av rohinga-minoriteten og hvorfor opprørsbevegelser gjennom 70 år, både under militært og sivilt styre har kjempet mot nasjonalstaten og delvis kontrollert sine områder.

 

Jeg husker siste dagen i Rangoon under vårt sju dagers opphold i 1977. Vi gikk ganske langt fra hotellet i så
godt som bilfrie, dårlig opplyste gater og kom til et sirkustelt der vi hørte musikk innenfra. Vi fikk komme inn og fikk oppleve et slags musikkteater, der korte dialoger ble avløst av dans, sang og musikk i femtoneskala med tradisjonelle instrumenter.  Nå og da kom det et stønn fra publikum, da skjønte vi at det var dramatikk, og etter noen musikknummer klappet vi høflig sammen med resten av publikum. Siden vi ikke skjønte språket, og musikken ikke helt var vår greie, var vi på vei ut da lyden av en elektrisk gitar spilte opp. På scenen sto en kalvbent skuespiller med parykk og vrikket mens han sang på burmesisk. Men vi oppfattet ordene rock and roll, og snudde oss ved utgangen for å få med oss denne fengende musikken. Men ble forbauset over publikums reaksjon. De lo. Noen sto tvekroket og slo seg på lårene. Unge damer med en hånd foran munnen. Vi skjønte at dette var satire. Det var et minstrel show, bare at her var det ikke afro-amerikanere det ble gjort narr av, det var anglo-amerikansk kultur og den hvite rase. Vi fant ut det var like greit å gå.

 

Aung San Suu Kyi flyttet med sin diplomatmor fra Burma i 1960 og fullførte skolegang i India. Siden ble det universitetsstudier i Oxford og arbeid i FN. Hun giftet seg med en engelskmann, og deres to sønner har vokst opp i England. Da hun reiste tilbake til Burma i 1988, var det ikke på grunn av det gryende opprøret mot militærregimet, men for å pleie sin mor som lå på det siste. Man kan spørre seg hvorfor opprørerne ville ha en leder som ikke hadde bodd i hjemlandet de siste 28 år, og som til de grader var en del av en vestlig elite, men svaret er igjen hennes far. Opprørerne håpet kanskje at militærvennene til Aung San ville være mer imøtekommende om hans datter frontet opprøret.

 

Fredelig og tolerant?

Konfliktene i Myanmar må forstås ut fra britisk kolonistyre. Tilfeldig opptrukne grenser. Splitte ulike nasjonaliteter for å kunne herske. Man kan selvfølgelig ha sympati for minoritetenes frihetskamp. Men den må også forstås ut fra Myanmars isolasjon, og opprørsbevegelsenes strategiske kontroll over grenseområder. Uhorvelige mengder varer blir smuglet inn og ut og vedlikeholder økonomi og interesse i å fortsette opprøret. Vi skal heller ikke se oss blind på buddhismen som en tolerant og fredelig religion. All religion kan brukes til å utdefinere «de andre», og i Myanmar er den buddhistiske 969-bevegelsen klart anti-muslimsk. Og  har vi ikke sett at befolkninger i Øst-Asia finne seg til rette med autoritære styrer, enten det gjelder naboen i nord, Kina eller vestligsinnede  land som Thailand og Singapore. Så det passer kanskje å slutte som jeg begynte, med et sitat fra Kipling: «Øst er øst, og vest er vest og aldri skal de to møtes».