Jordens salt

Endelig har værgudene velsignet Vestlandets hovedstad med kaldt og stabilt vintervær. På en månefri, stjerneklar himmel kunne man ha studert Karlsvogna, Orions belte, store og lille Bjørn hadde det ikke vært for lysforurensningen. For bergenserne setter ikke sitt lys under en skjeppe, som det heter hos Matteus. Nei, de setter sine lys, eller rettere sagt henger dem på vegger, takmøner og i trær så det blir umulig å skimte himmellegemene oppe på himmelhvelvingen.  Det er da jeg blir nostalgisk og tenker tilbake på oppveksten i ei bygd med god avstand mellom hvert hus. Jeg husker kalde vinterkvelder der vi drar fram sparkstøttingene og suser avgårde på speilglatte fylkesveier, uten veilys selvsagt.  Stjernebildene er så klare at vi kunne navigere etter Nordstjernen. Men det er ikke nødvendig for snøen lyser opp vei og brøytekanter så det er ikke noe problem å se hvor fylkesveien svinger. Vi har konkurranser, sprintsparking og langdistansesparking. Vi kopler sparkene våre sammen til tog og har ingen problem med å slå i hjel en vinterkveld i en tid før TV-signalene hadde nådd fram til avkroken vår. 

 

Jeg har ikke spark her jeg bor – jeg har aldri sett en spark i denne byen – og nylig leste jeg at de har sluttet å produsere sparkstøttinger i Norge. Så derfor tar jeg apostlenes hester fatt for å bevege meg vekk fra de opplyste boligområdene for om mulig å betrakte den fantastiske stjernehimmelen. Jeg går på ubrøytede fortau der salt fra kjørebanen har gjort snøen porøs og tung. Den fester seg under skoene slik at riflene i skosålen ikke får tak. Jeg svinger inn på en turvei vekk fra boligområdene. Men hva ser jeg? Også her har saltebilen kjørt. Saltet smelter snøen, ja vel, men til den prosessen trekker den varme fra skoene mine og det som er inni. Iskald på føttene snur jeg med uforrettet sak, går heim og setter meg foran fjernsynet.

 

Både lysforurensning og bruken av salt er miljøproblem. Saltbruken har økt kraftig de siste tiårene. Man ser at trær og planter langs veier skranter og dør. Men saltet forsvinner ikke, det blir fraktet videre til elver og vann. I USA, som har lengre erfaring med salting, har forskere funnet betydelig artsdød i ferskvann der saltinnhold vinterstid kommer opp i en fjerdedel av saltinnholdet i sjøvann.

 

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys, heter det også hos Matteus 5,13-14. Det er vi som er jordens salt. Da må vi ikke ødelegge den med salt. Og det er vi som er verdens lys. Da må vi vise vei vekk fra de glorete julenissene og blinkene lyslenkene.