Prog

Vi var unge. Vi var langhårete. Vi ville forandre verden. Vi var de progressive, mot de reaksjonære. Jeg har vært med gymnaskamerater fra 50 år tilbake på hyttetur. Mens vi mimrer og spiller musikk fra den gang, kommer meldingen om at Harald Are Lund er død.

Harald Are Lund innviet oss i en ny type musikk kalt progressiv rock eller bare prog. Var det progressivt samfunnsyn eller musikksmak som kom først? Det var iallfall positiv korrelasjon mellom de to. Harald Are Lund var med i Bryn-Hellerud SUF, men det visste vi ikke. Men vi kunne lese på plateomslag at han hadde produsert en rekke politiske plater for plateselskapet MAI, Slutt opp kamerat, Vømmøl og Tanabreddens Ungdom.

‘Clapton is God’ dukket opp som grafitti på en vegg i London i 1965 og senere hyppig på toaletter på rockeklubber og universiteter rundt om på de britiske øyer og i andre land, ja, selv i Bergen kunne man lese det i en av de innerste båsene på guttedoen oppe på studentsenteret på Leninhøyden.

Clapton har en sang kalt Change the World. Hva er det Clapton drømmer om å forandre?  Baby if I could change the world…I'd take you as my queen

OK, så han ville ikke forandre verden, bare få den damen han har drømt om som dronning.

Men hva var det Clapton sto for? I 1976, under en konsert i Birmingham, støttet han den kontroversielle Enoch Powell: "I think Enoch's right, I think we should send them all back. Get the foreigners out. Keep Britain white." I de senere år har han nøyd seg med å støtte organisasjoner som vil ha omgjort forbudet mot revejakt.

Clapton var gud, mens John Lennon var mer populær enn Jesus. Lennon var en opprører og ville forandre verden: You say you want a revolution/Well, you know/We all want to change the world

Om vi bare ga freden en sjanse. Om alle holdt sengen. Bed-in. Make Love not war. Og et spark til studentene i Paris gater eller til Bryn-Hellerud SUF: But if you go carrying pictures of chairman Mao/You ain't going to make it with anyone anyhow

Om man mener LHBT-kampen er den viktigste for å forandre verden, må man anerkjenne David Bowie som et forbilde. Allerede I 1971 ga han ut Changes, men det handlet ikke om å forandre samfunnet, mer om personlige endringer man må gjennom. Og der har jo David Bowie vært en foregangsmann, fra lefling med fascismen på 70-tallet til anti-rasisme på 80-tallet.

“Adolf Hitler was one of the first rock stars” og “Britain is ready for a fascist leader” er sitater fra David Bowie. På besøk i hjemlandet, utenfor Victoria Station, møtte han fansen med nazihilsen. Senere skyldte Bowie på narkotikamisbruk for uttalelser og oppførsel.

Og hva hadde Bowies som kampsaker på sine eldre dager? Jo, på Brit Award i 2014, fikk han lest opp sin takketale som avsluttet med: ‘Scotland, stay with us’. Skotske nasjonalister tapte folkeavstemningen om uavhengighet, men feiret da Bowie døde halvannet år senere.

RIP, Harald Are Lund, kanskje prog ikke er løsningen, men vi gutta ble enige om å gjøre noe: Let’s have a party.