Reisen til Mela

 
Det er koronatider. Utenlandsreiser er uaktuelt og festivaler er avlyst. Men jeg får likevel impulser fra den store verden. Den avlyste Melafestivalen strømmer konserter. Og jeg har fått tid til å scanne lysbilder fra den store hippieturen i 1977. Turen gikk i opptrukne spor fra Pudding Shop i Istanbul via Chicken Street i Kabul til Freak Street i Katmandu. Men det var en 10 dager avstikker i nord-Pakistan som skapte minnene som jeg nå vil friske opp. Den gikk med jeep, til fots og på hesteryggen mellom byene Chitral og Gilgit, overnattinger i karavanserai, uthus og regjeringens gjestehus. I kuldegrader over Shandurpasset 3700 moh. Vi hadde undervurdert turens vanskelighetsgrad, på kartet var det var tegnet opp en vei mellom de to byene, og lettelsen var derfor stor da det på østsiden av Shandurpasset dukket opp en jeep som ville ta oss med til Gilgit. Men det ble mørkt og i en landsby kjørte sjåføren inn på en gårdsplass og forklarte at her måtte vi overnatte. Det hadde vært smått med mat, men her fikk vi servert et herlig måltid. Det var sjåførens far som bodde her med sine to koner, og den yngste av dem ble vist fram. Familien snakket sammen, og jeg mente å snappe opp ordet sjarap, som jeg kjente som det tyrkiske ordet for vin. Sjarap, spurte jeg. Det ble brakt fram en krukke og glass og ganske riktig, det ble servert vin. På begynnelsen av turen hadde vi haiket gjennom Tyskland, og på et varehus hadde en vinprodusent delt ut smaksprøver i små drammeglass som vi fikk beholde. Disse ble plukket opp fra sekken og ble gitt vertskapet mot at de fylte opp vannflasken vår med vin.

Byen Gilgit er omgitt av tre fjellkjeder, alle med topper over 7000 m i rimelig nærhet. Fly kunne bare lande når det var skyfritt og siden det var skyet, fikk vi flere dager til å utforske denne byen. Bl.a var det poloturnering og vi ble vist inn på VIP-tribunen der vi ble plassert ved siden av Pakistansk Radios kommentator. Etter kampen ville han ha et intervju med oss, og vi stilte villig opp og uttalte våre meninger om kamp og turismens potensial i dette området. Men vi hadde helst sett at vi kunne oppleve poloturningen de pleier å ha i Shandurpasset der de bruker sauehode i stedet for ball.

 

Endelig våknet vi til skyfri himmel og flyet fra Lahore var ventet. Vi dro til flyplassen, men i kontrollen av håndbagasjen, fant sikkerhetsvaktene noe mistenkelig: vannflasken. Vi ble tatt til side og ført inn til flyplassjefens kontor. Han sa med lav stemme: Vi har fått et strengt regime i Pakistan nå, egentlig er straffen pisking for å bli tatt med alkohol, men om dere lover å ikke vise den til noen, kan dere få ta den med. I Lahore skulle vi sende filmrullene med bildene fra den fantastiske turen. En mann snakket til oss: Dere må se til at frimerkene blir stemplet, ellers blir de tatt. Denne mannen er nå sjef for Mela-festivalen. Takk, Khalid Salimi, for at vi har bildene fra denne turen.