Vargtider

Må man mene noe om Venezuela om man stemmer rødt? Og hvem kan egentlig mene noe om landet? Må man ha vært i landet for å kunne uttale seg? Jeg var innom Venezuela for 40 år siden på en backpackertur rundt om i Sør-Amerika, så da så. Intensjonen var å krysse kontinentet til lands fra nord til sør. Vi kom med fly fra Trinidad til Ciudad Guayana, en planlagt by i vekst, med moderne forretningsbygg, velstelte middelklasseboliger med store, amerikanske biler utenfor, men også uorganisert slumbebyggelse i utkanten av byen. Bussturen sørover endte i landsbyen El Dorado. Ikke noe turisteldorado, for å si det sånn, men vi traff da to andre turister, en dansk museumsdirektør med sin voksne datter. Museumsdirektøren kunne fortelle at han alltid hadde hatt en dragning mot «troperne», og en drøm om en gang selv å få oppleve varmen, luftfuktigheten og det å kunne sitte ute med et glass øl etter mørkets frembrudd og se på stjernehimmelen. Han hadde vurdert tropeland i både Afrika og Asia, men ...

Eg har vore meir potet enn poet om eg ser meg attende. Men i gymnasåra prøvde eg å bygge eit image som diktar og sidan det var eit slit å skriva stil på meir enn tre sider, vart det poesi. Eg begynte gå med høghalsa genser, lånte diktsamlingar på skulebiblioteket og skaffa meg ei notisbok der eg skreiv dikt om havet, døden og kjærleiken. Men kva kunne ein gymnasiast som aldri hadde opplevd verken hav, død eller kjærleik, skrive om desse tema. Ikkje stort, er eg redd. Med tida har røynslene komme. Eg har segla i kuling, feira rubinbryllup og fått fire kreftdiagnosar. Så no kunne eg kanskje ha skrive noko? Men eg er meir oppteke av det svenskane kallar dödsstädning, eg vil ikkje at dikta fra ungdomsåra skal bli liggande att etter meg. Så eg har funne fram eska med gamle papir og let dikt etter dikt gå i papirsorteringa. Eg fortsatte å skrive dikt i studietida og gjorde nokre forsøk på å få dei publiserte. Høflege brev frå Klassekampen og Dagbladet ligg óg i eska og fortel at dikta dive...

Det stunder mot høst. Om Holmekollstafetten er vårens vakreste eventyr, må motbakkeløpet «Stolzekleiven opp» være høstens vakreste. I en tid der hver bygd eller by med en åskam eller et høydedrag har et motbakkeløp, må konkurransen opp denne steinsatte stien fra Fjellveien til Sandviksfjellet kunne kalles alle motbakkeløps mor da det neste år feirer 40-års jubileum.    Stolzen som den bare kalles av bergenserne, er flittig benyttet i tre kvart hundreår til søndagsturer eller en kjapp treningsøkt etter arbeidstid. Særlig nå i oppkjøringen til høstens vakreste eventyr, kan en utflukt opp trappene bli hyppig forstyrret av kondomkledde løpere av begge kjønn som puster deg i nakken og vil forbi. Her har allskens norske idrettskjendiser trent og konkurrert, men også Mick Jagger og hans norske personlige trener skal visstnok ha blitt observert pesende opp kleiva.                  Selv om turen for vår del ...

En gang i tiden var jeg ganske flink i geografi. Ikke Drillo akkurat, men jeg kunne ramse opp flere byer i Belgia – og i Sovjetunionen.   Og i likhet med Drillo har jeg også en pasjon for fotball. Det er derfor dobbelt skuffende når VM går av stabelen uten at Norge er med, og jeg i tillegg ikke kan finne kampbyene på mitt utmerkede Times verdensatlas fra 1987. Skuffelsen over at Norge ikke er med, er dog ikke like stor som da de første gang i min levetid kvalifiserte seg til et fotballsluttspill, til OL i 1980, som vi boikottet.   Angivelig på grunn av invasjonen i Afghanistan, men mer sannsynlig etter ordre fra NATO-storebror som allerede var begynt å væpne Osama Bin Laden. I protest mot boikotten la jeg sommerens ferietur med bil gjennom Finland via Leningrad til Moskva. At Lenin og Stalin har mistet sine bynavn, har jeg fått med meg, men disse vil leve videre. Det er vel ingen historikere som snakker om slaget ved Volgograd eller beleiringen av St. Petersburg? Nordo...

Det er et par år siden det var 500-årsjubileum for Thomas Mores roman om Utopia, et tenkt idealsamfunn. Neste år er det 50 år for de første organiserte ferieturene til Utopia, også kalt sosialismens fyrtårn. Dette har Rune Ottosen skrevet om i fjorårets bok «Turist i Utopia». Jeg skal ikke bruke spalten til å referere eller anmelde boka, bare fastslå at den er mangelfull på årene mellom da fyrtårnet sluknet for den norske menigheten (bruddet med Kina) og da det sluknet for godt med kommunismens fall. Det er her jeg kan bidra. Året 1984 var undertegnede lærer og planla å bruke hele lærerferien til å reise til Middelhavets solfylte strender. Vi pakket vår folkevogn og dro av sted. Men før det hadde vi svart på en liten svensk eller dansk annonse i Klassekampen for feriereiser til Albania der de skulle fly med rutefly til Titograd. Vi lurte på om det gikk an å slutte seg til reisen i Titograd, og det gjorde det. Etter en uke med bading på Montenegro-kysten, parkerte vi folkevogna på...

Krabbesesongen er over, i dobbelt forstand. Hippokrates, også kalt legekunstens far, mente at runde svulster som kunne poppe opp på menneskekroppen, lignet krabbeskjell og ga dem navn etter det greske ordet for krabbe, karkinos. Om man dissekerer en slik svulst, vil blodårer som kommer ut derfra, være oppsvulmet og ligne krabbeføtter. Filosofen Celsus brukte 350 år senere det latinske ordet for krabbe, cancer, i sitt medisinske leksikon. Den latinske krabben har også gitt navn til astrologiske og astronomiske fenomener som stjernetegn og solens vendekrets.   Men på et tidspunkt i det germanske språkområde, ble krabbe til kreps, eller kreft som det het på lågtysk. I dagens tysk heter sykdommen krebs. Svenskene spiser kräft-djur, men kaller sykdommen cancer. Men islendinger holder seg til originalen, der heter sykdommen krabbamein. I årtusenene etter Hippokrates, var kreft en dødsdom. Også for et par mannsaldre siden. Kreft var tabu, noe man ikke snakket om. Om måtte man snakke...