Utopia

Det er et par år siden det var 500-årsjubileum for Thomas Mores roman om Utopia, et tenkt idealsamfunn. Neste år er det 50 år for de første organiserte ferieturene til Utopia, også kalt sosialismens fyrtårn. Dette har Rune Ottosen skrevet om i fjorårets bok «Turist i Utopia». Jeg skal ikke bruke spalten til å referere eller anmelde boka, bare fastslå at den er mangelfull på årene mellom da fyrtårnet sluknet for den norske menigheten (bruddet med Kina) og da det sluknet for godt med kommunismens fall. Det er her jeg kan bidra.

Året 1984 var undertegnede lærer og planla å bruke hele lærerferien til å reise til Middelhavets solfylte strender. Vi pakket vår folkevogn og dro av sted. Men før det hadde vi svart på en liten svensk eller dansk annonse i Klassekampen for feriereiser til Albania der de skulle fly med rutefly til Titograd. Vi lurte på om det gikk an å slutte seg til reisen i Titograd, og det gjorde det. Etter en uke med bading på Montenegro-kysten, parkerte vi folkevogna på campingplassen, og tok buss til Titograd. På flyplassen sluttet vi oss til et titalls dansker og svensker. Og en enslig nordmann.

I motsetning til Ottosen, har jeg ikke behov for å gjøre abikt. OK, Albania var et brutalt diktatur, men jeg hadde også besøkt Francos Spania og sjahens Iran. Og veien nedover hadde vi lagt via Øst-Tyskland pga billig ferge og behagelig lite trafikk på motorveien. Men grensekryssingene var ubehagelige. Svære «tannlegespeil» ble skjøvet inn under bilen, staker ned i bensintanken, og en bister offiser beordret oss om å ta ut vår sovende treåring fra baksetet. Da var grenseovergangen til Albania noe helt annet. Vi ble vist inn i en salong med sofagrupper og orientalske tepper og ble servert te mens pass ble samlet inn og kontrollert. Jeg gledet meg også over bilfrie gater i albanske byer, men var ikke spesielt imponert over traktorfabrikken. Her ble det ikke produsert traktorer, og i den grad vi så noe produksjon, var det folk som smidde på jernstykker omtrent slik det foregikk i grua i sløydtimene på ungdomsskolen.  Og tolken var svært så begeistret for mine tekniske nyvinninger som digitalt armbåndsur og walkman.

Derfor lanserte jeg på Sponplata (hotellbaren) min teori at det bare var et tidsspørsmål hvor lenge Albania kunne fortsette sin isolasjonslinje. Utopistene fra Sverige og Danmark var i harnisk over slike kjetterske tanker. Men blant turistene på Sponplata - og det hadde Ottosen ikke fått med seg, var det menn med både langt hår og skjegg.  Og en av utopistene fra Sverige hadde bukse med sleng i, riktignok minst fem år etter at det var mote. Etter en diskusjon med utopistene på Sponplata, kom den enslige nordmannen, som ikke deltok i diskusjonen, bort til meg og hvisket: Jeg er fra Amnesty, si fra hvis du ser noe. Selv om Hoxha (uttales hådsja, tyrkisk for muslimsk lærer) var en tyrann, var nasjonalismen i hans politikk – i motsetning til Titos føderalsime – en medvirkende årsak til at det ikke har blitt religionskrig i Albania slik vi så det i Bosnia. Så får det bli opp til utopistene å fordele prosentsatsen god/dårlig.

Halvard Gomo

Bergen

halvardgomo@gmail.com

(ikke trykt i Klassekampen)