Høstens vakreste eventyr

Det stunder mot høst. Om Holmekollstafetten er vårens vakreste eventyr, må motbakkeløpet «Stolzekleiven opp» være høstens vakreste. I en tid der hver bygd eller by med en åskam eller et høydedrag har et motbakkeløp, må konkurransen opp denne steinsatte stien fra Fjellveien til Sandviksfjellet kunne kalles alle motbakkeløps mor da det neste år feirer 40-års jubileum.   Stolzen som den bare kalles av bergenserne, er flittig benyttet i tre kvart hundreår til søndagsturer eller en kjapp treningsøkt etter arbeidstid. Særlig nå i oppkjøringen til høstens vakreste eventyr, kan en utflukt opp trappene bli hyppig forstyrret av kondomkledde løpere av begge kjønn som puster deg i nakken og vil forbi. Her har allskens norske idrettskjendiser trent og konkurrert, men også Mick Jagger og hans norske personlige trener skal visstnok ha blitt observert pesende opp kleiva.

                Selv om turen for vår del er en lysttur, er vi ikke halvveis en gang før svetten begynner å piple fra panna. Og lenger oppe, et sted som har fått navnet Melkesyren, kjenner vi akkurat den begynner å svi i legger og lår. Vi biter tennene sammen, ser ned og konsentrerer oss om å flytte foten opp på neste trinn. Da ser vi det. Med jevne mellomrom har trinnene fått en plakett: «Takk til Grieg Foundation …, Takk til Sparebanken Vest for bidrag til opprustning 2012». Jasså, har skipsmeglere og banksjefer vært her og lempet stein? Det stemmer ikke med historien, langt derifra. Stoltzekleiven ble bygget av arbeidsledige på såkalt nødsarbeid på slutten av 30-tallet. Med tanke på den massive bruken og de helsemessige gevinster dette har gitt, må man kunne konkludere med at det var et samfunnsøkonomisk svært lønnsomt prosjekt. Kanskje burde kommunen heller ha spandert en plakett på de underbetalte arbeidsledige som faktisk opparbeidet stien?

Vi nærmer oss toppen og et siste skilt kommer til syne: «Takk til GC Rieber Fondene».  Heder til nok en tysk-bergenser som tjente seg rik på fisk og skinn fra kystbefolkningen i nord.  For å si det med Brecht: Hadde ikke Rieber engang med seg en kokk? Eller en skarve sherpa? Mens den fattige Bergen kommune på 30-tallet kunne betale arbeidsledige for å gjøre samfunnsnyttig arbeid, må kommunen anno 2012 aller nådigst be om almisser fra byens næringsliv og deres allmennyttige fond, fond som er opprettet for å unngå beskatning slik at kommunen får enda mindre penger til samfunnsnyttige oppgaver. Og mens de arbeidsledige på 30-tallet hadde høy kompetanse i å flytte på stein, må denne kompetansen i vårt årtusen hentes fra utlandet. Men det er selvsagt ingen plakett for disse dugende steinsetterne. Eneste trøst for en sliten sosialist må være at pengene fra det bergenske næringsliv havner i kommunistdemokratiet Nepal.

Halvard Gomo

Bergen

halvardgomo@gmail.com

(Klassekampen 1.10.2018)