Vargtider

v ar gt i der Den sosiale dimensjon er et moteord som har dukket opp i EU-debatten, antagelig for å gjøre unionen mer spiselig. Ærlig talt vet jeg ikke hva det går ut på, og det var da heller ikke EU jeg hadde tenkt å skrive om, men Selegrend, som også har sin sosiale dimensjon. Selegrend skulle bebos av en sosial blanding, unge og eldre, funksjonsfriske og funksjonshemmede, nordmenn og innvandrere. Nå er ikke denne tankegangen noe som gjennomsyrer borettslaget vårt i dag. Stort sett dukker slike tanker og argumenter opp bare hver gang styret foreslår å oppløse borettslaget. Og det har jo vært et antall styrer som har brukt sin energi på å få oppløst borettslaget. Og hver gang de har lagt fram sitt forslag, har de blitt avvist av grasrota med argumenter om solidaritet og sosialt fellesskap. Så veldig merket av den sosiale dimensjon er man heller ikke i det daglige liv. Vel bor det mange sosialarbeidere her, men gamle og syke, som Carl I. Hagen snakker så mye om, ser vi ikke mye ti...

v ar gt i de r Vi lever i en mediatid, det er bare til å innrømme. Vi oversvømmes av radiostasjoner og TV-kanaler som sender datautvalgt popmusikk og amerikanske såpeoperaer, mens løssalgspressa kjemper om oppmerksomheten ved å gi mord og voldtekter de største overskrifter. Det er ikke nøktern informasjonsformidling eller folkeopplysning som styrer media lenger, men opplagstall og seeroppslutning. Viktigere enn nyhetene selv er når og hvordan de skal vises. Selv vår sindige ettermiddagsavis har hengt seg på denne karusellen og la om til morgenavis en eller annen gang for ikke så lenge siden. Det er ikke noe jeg merker meg med til daglig, for jeg leser likevel ikke avisen før etter arbeidstid. Men her en lørdag våknet jeg grytidlig, vel klokken var godt over sju, men grytidlig til lørdag å være. Kroppen var noe i ulage, kanskje fordi det var fredag dagen før, og jeg måtte på et visst sted. Ingenting er som en stille stund for seg sjøl med noe lesestoff, og da kom jeg til å tenke på denn...

v ar gt i de r Det hender at jeg, som den ensomme ulv jeg er, sitter alene i en sen nattetime med et glass appelsinjuice og filosoferer over livet. Hvem er jeg, hvor går jeg, hva heter jeg, hva er liv, hva er tid, hva er klokken. Og det hender, dersom da ikke klokken viser at det er sengetid, at jeg finner noe som kan ligne svar på disse sentrale spørsmål, ikke noe entydig svar, men ved hjelp av den vitenskaplige deduktive metoden å utelukke det som ikke er er riktig svar, kan jeg sirkle inn svaret. Jeg er ikke den jeg var, og jeg er ikke den jeg hadde tenkt å bli. Jeg er absolutt ikke noen Europa-tilhenger, men heller ikke nasjonalist, dertil er begrepet for belastet. Som innflytter til byen mellom de syv fjell er jeg verken by-patriot eller Branntilhenger. Men, i en sen nattetime kom det for meg, min tilhørighet er i Grenda. Jeg er Selegrending. Det føltes godt å ha sitt eget 17. mai-tog, sin egen nasjonalsang. Det var en lettelse å kunne akseptere sin tilhørighet, helt til jeg en an...

v ar gt i de r nr 3 1993 Flukten fra kemneren eller den veldige lengselen i bodyen min I fjorårets bokhøst kom en det ut en beskjeden bok på 170 lettleste sider, faktisk den nittende fra Stig Holmås hånd når man regner med diktsamlinger, ungdomsromaner og indianerbøker (men ikke sakprosa som f.eks boka om bokbåten EPOS). Nå er det ikke Grendanytts gebet å anmelde bøker, heller ikke om forfatteren er bosatt i Selegrend (pt. i eksil i Portugal). Men når denne boken mangler det sedvanlige "enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig og ikke tilsiktet", velger jeg å tolke det dithen at et herværende borettslag, for anledningen kalt Løvetann borettslag, har en sentral rolle i romanen, og at boken dermed er et grendaanliggende. For beskrivelsen er ikke å ta feil av, hør bare her: "Jeg kjente Løvetann borettslag. Det lå i utkanten av en av byens store drabantbyer, og det ble bygget i begynnelsen av 1970-årene. Jeg husket initiativet kom fra en organi...