Vargtider nr 5 1993

vargtider
Vi lever i en mediatid, det er bare til å innrømme. Vi oversvømmes av radiostasjoner og TV-kanaler som sender datautvalgt popmusikk og amerikanske såpeoperaer, mens løssalgspressa kjemper om oppmerksomheten ved å gi mord og voldtekter de største overskrifter. Det er ikke nøktern informasjonsformidling eller folkeopplysning som styrer media lenger, men opplagstall og seeroppslutning. Viktigere enn nyhetene selv er når og hvordan de skal vises. Selv vår sindige ettermiddagsavis har hengt seg på denne karusellen og la om til morgenavis en eller annen gang for ikke så lenge siden. Det er ikke noe jeg merker meg med til daglig, for jeg leser likevel ikke avisen før etter arbeidstid. Men her en lørdag våknet jeg grytidlig, vel klokken var godt over sju, men grytidlig til lørdag å være. Kroppen var noe i ulage, kanskje fordi det var fredag dagen før, og jeg måtte på et visst sted. Ingenting er som en stille stund for seg sjøl med noe lesestoff, og da kom jeg til å tenke på denne tidligere ettermiddagsavisen som skulle være på døren før klokken sju om morgenen. Jeg snek meg ut i bare undiken, bare for å oppdage at her var ingen avis. Som sagt, jeg måtte og tok til takke med et gammelt Donald Duck, Humanisten og IKEA-katalogen. Ingen dårlig erstatning, magen kom igjen i lage og skrek etter mat. Jeg traktet kaffe og smurte noen skiver og klokken nærmet seg Barne-TV. Hva med å plassere ungene foran fjernsynet, mens jeg overrasket min bedre halvdel med frokost på sengen. For hva er vel ikke som frokost på sengen med nylaget kaffe og en rykende fersk avis. Klokken ble halv ni, ungene vekket, men utenfor døren var det fremdeles ingen avis. Så dersom avisbudet, redøktøren i BT eller andre det angår leser dette, håper jeg poenget er klart: Vi lever i en mediatid......

Lørdagsfrokosten over ble selvsagt fiasko, for da avisen endelig kom i halv ti-tiden, hadde ikke NRK mer å by barna, og det var ikke sjanse å få lest avisen. Et øyeblikk ønsket jeg at jeg kunne svitsje over til Childrens Channel, inntil jeg husket Prøvetiden. Prøvetiden er et mørkt kapitel i mitt liv, en tid oppvasken vokste og vokste på kjøkkenbenken, arbeidsdagen foran datamaskinen var et sant slit og mikrobølgeovnen ble introdusert i mitt hus. I denne ene måneden som ble til ni så jeg aldri et helt fjernsynsprogram, jeg så så mange (halve) fotballkamper at jeg ikke ville ha reagert om Norge hadde blitt verdensmester, Discovery-programmer om negerstammer i Afrika var bare ræva om de ikke var kanibaler og spiste sine ofre levende, nyhetene måtte daglig inntas på norsk, svensk, engelsk og fransk og så videre. Prøvetiden var en tid plener ikke ble klippet, snø ble ikke måkt. Jeg kan ikke huske det ble arrangert en eneste pub i Prøvetiden, iallfall var ikke jeg på en eneste en, iallfall kan jeg ikke huske det. Det er kanskje fordi jeg har prøvd å fortrenge denne vonde perioden av mitt liv, selv om jeg fortsatt mellom to NRK-programmer sitter i sofaen og fortvilt trykker på fjernkontrollen, bare for å se en eller annen idiotisk spørrelek på TV 2 eller prøvebildet til Bergen By-TV flimre forbi.

Nei, jeg er glad Prøvetiden er over. Tiden før Prøvetiden derimot, det var en rik kulturtid for grenda. Aldri har vel grendas presse vært mer differensiert. Ikke bare ble det satt en ny standard for grafisk utforming (som Grendanytt dessverre sjelden når opp til), det var også artikler som inneholdt mer enn referat fra 17. mai og påminnelser om beising og rensing av takrenner. Det var artikler som var så velformulerte og logisk oppbygde at hadde Prøvetiden vart en måned og ikke ni, så hadde kanskje jeg også sittet her med ørten kanaler idag. Men det var også en tid med stor sosial aktivitet. Det var aktivister med underskriftslister som kom på døren, og som jeg selvsagt inviterte inn på kaffe, for ikke å snakke om de interessante debattmøtene som ble arrangert i Løen. Jeg kan ennå huske smaken på kaffebrødene som ble servert der. De smakte nesten like bra som visjonen om Grendakanalen, gulroten som skulle få kulturbevisste selegrendinger til å svelge all satelittsøppelet som skulle komme til å flyte fritt i Grendas stuer.

Det er lett å drømme seg tilbake. Det var tider da vår eneste radiokanal hadde sendepause på ettermiddagen og NRK fjernsyn sendte Barne-TV bare to kvelder i uka. Eller ikke fullt så langt tilbake var det tider der vår sindige ettermiddagsavis kom til rett tid, i fire deler, med avslørende stoff om kommunalråder og skjønnhetskirurger og teaterkritikker som var mer underholdende enn selve teaterstykket. Og det var tider da vårt lokale Grendanytt kunne presentere formannens spalte på rim.