Vargtider nr 3 1993

vargtider nr 3 1993

Flukten fra kemneren

eller

den veldige lengselen i bodyen min

I fjorårets bokhøst kom en det ut en beskjeden bok på 170 lettleste sider, faktisk den nittende fra Stig Holmås hånd når man regner med diktsamlinger, ungdomsromaner og indianerbøker (men ikke sakprosa som f.eks boka om bokbåten EPOS). Nå er det ikke Grendanytts gebet å anmelde bøker, heller ikke om forfatteren er bosatt i Selegrend (pt. i eksil i Portugal). Men når denne boken mangler det sedvanlige "enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig og ikke tilsiktet", velger jeg å tolke det dithen at et herværende borettslag, for anledningen kalt Løvetann borettslag, har en sentral rolle i romanen, og at boken dermed er et grendaanliggende. For beskrivelsen er ikke å ta feil av, hør bare her:

"Jeg kjente Løvetann borettslag. Det lå i utkanten av en av byens store drabantbyer, og det ble bygget i begynnelsen av 1970-årene. Jeg husket initiativet kom fra en organisasjon med det noe pretensiøse navnet Alternativ Jord." Og senere når vår mann blir vist rundt under visning: "I stedet fortsatte hun sin omvisning mellom Løvetann Borettslags modernistiske hus av store speilglassruter, brunbeiset trekledning og hvitkalkete murer. Ikke et av husene er like." ..."og ledet oss gjennom trappebelagte smug med avsatser med felles utegriller." "Hun tok oss med til hønsehuset og sa at stellet av hanen og de fem hønene gikk på omgang." "Hun fortalte lattermildt at barna i barnehagen hadde gitt fjærkreet navn, at hanen het Tarzan og hønsene Jane, Supergirl, Dolly Duck, Rødnebb og Dinglehode." "Hun avrundet med fortelle at Løvetanningene hadde eget St. Hansbål, egen 17. maifeiring og fellesmiddager i grendahuset en gang i måneden."

Selv om høns og fellesmiddager er histore, skulle det ikke være tvil: Løvetann borettslag er Selegrend.

Historien er kort fortalt: Rudlert Michelsen, oppvokst og oppfostret sosialdemokrat, kjøper et rekkehus, noe dyrt, i Løvetann borettslag i de yappeste av 80-åra, får ettehvert betalingsproblemer for så å stikke av fra hele greia, til hippieparadiset, den tidligere portugisiske kolonien Goa på Indias vestkyst.

Så hva har denne romanan, der vårt borettslag har en så sentral plass, å fortelle oss.

Sier den noe om vårt borettslag? Nei, det sies svært lite om det, men mellom linjene kan anes en lite flatterende omtale av borettslaget. Beskrivelsen av den eneste Selegrending i boken, husselger Agnete Kjøtteide, idealist og utspekulert selger som ønsket å få maksimalt for sitt pent oppussede hus, er ikke egnet til å skape noen sympati for innvånerne. Og jeg synes å merke en snert av ironi når forfatteren, gjennom den samme fru Kjøtteide hele tre ganger på mindre enn en side forteller at "alt var skapt på dugnad" , "Alt her foregår på dugnad" og "stor deltagelse, forklarte hun, god dugnadsånd." Men om Rudlert Michelsen fortelles det ingenting om deltakelse på en eneste dugnad (selv om han kanskje hadde behov for dugnadspengene), men det skyldes kanskje gjeldskrisa.

Og hva kan denne boka fortelle oss om gjeldskrisa. Beskrivelsen om bankenes utlånspolitikk midt på 80-tallet er ganske morsom, og med en snev av sannhet i seg også selv om den er satt på spissen. For å understreke det faktum at dette kan ramme hvem som helst, er hovedpersonen skildret så A4 som mulig. Sosialdemokrat er han som nevnt så hengiven at han kaller barna sine Einar og Werna, med i polikken er han også, men bare vara-vara i diverse komiteer. Dette for å markere sosialdemokratiets svik mot den sosiale boligpolitikken etter krigen. Men det blir ikke troverdig. Ved kjøpsinngåelse har famileien to faste inntekter, fra henholsvis jobber som lærer og sykepleier. I tillegg har herr Michelsen større inntekter fra sin bigeskjeft som cowboybokforfatter. De solgte en tre-roms leilighet som var kjøpt før opphevelsen av prisregulering på andelsleiligheter (som i boken feilaktig blir angitt til 1984). De lever svært så nøkternt, og siden Rudlerts kone, et gudsord fra Sotra, ikke rørte alkohol, var det temmelig sjeldent Rudlert rørte slike dyre dråper. Vel, vel, det var snakk om at kona skulle være hjemmeværende mens ungene var små, og cowboybokforfatteren sa opp jobben sin som lærer for å kunne tjene mer som forfatter, hvilket han vel også gjorde en stund. Men at dette staute, vellykkede, sosialdemokratiske ekteparet skulle gi opp bare fordi om det kom noen purringer fra kemneren, det virker ikke troverdig. De har begge en utdanning der de kunne fått jobb på dagen, selv om vi nå er kommet til inngangen til de depressive 90-åra, kanskje ikke verdens best betalte jobber, men godt nok betalt til å betjene et lån på et rekkehus. Og de har barnehageplass, til og med en svært rimelig sådan.

Så har boken kanskje litt å fortelle oss om tidsånden, om jappetidens åndelige forurensing. Og den fysiske også, for sentralt i boken er tesen om at "utover i annen halvdel av åttiårene ble jeg oftere og oftere vitne til det: Nordmenn kastet boss ut av bilvinduene sine." Og Rudlert Michelsen blir så opptatt av denne saken at "De bilkjørende miljøsvinene skal stanses, tenkte jeg. Hvorpå jeg tok saken opp på et partimøte og et møte i kommunens skolestyre." Rudlert Michelsen uttaler seg: "Vi har en tendens til å gi utelukkende de store industrikonsernes foruroligende utslipp av miljøfarlig gasser og gifter skylden for den forsøpling som nå finner sted. Til syvende og sist handler det om holdninger." Og hva slag holdninger har miljøaktivisten Rudlert Michelsen? På den skjebnesvangre dagen der Rudlert går og venter på at posten skal komme, får han lyst på en kopp kaffe for å roe seg ned. "Jeg reiste meg, gikk ut i entreen og var på vei opp trappen til stuen og kjøkkenet da jeg husket at kaffeboksen var tom. Jeg bestemte meg for å kjøre til kjøpesenteret og kjøpe et halvt kilo kaffe og på den måten fylle tiden frem til postmannen kom". De som er lokalkjent i Løvetann borettslag vet at det ikke er mer enn to hundre meter til nærmeste kolonialbutikk, men siden det er nevnt kjøpesenter, kan det kanskje være det som ligger nærmere en halv kilometer borte fra grenda. Og vår mann, miljøaktivisten er ikke et øyeblikk inne på tanken å gå de få hundre metrene, nei, han måtte ha med seg sin bil for å frakte med seg det halve kiloet med kaffet, en ideologi han forøvrig deler med alt for mange løvetanninger. Ikke tenkte han på de kronene han kunne spare heller, i en periode av sitt liv der han ellers talte kronestykkene. Forut for dette hadde han nektet sin kone å bruke bilen fordi "Jeg hadde overhodet ikke bruk for bilen, men jeg visste at turen til Ågotnes og tilbake ville påføre oss femti kroner i bensinutgifter".

Tilbake etter å ha lest boken sitter jeg uten fnugg av sympati for gjeldsoffer Rudlert Michelsen. De som virkelig er gjeldsofre hadde fortjent en bedre bok.