Vargtider nr 4 1993

vargtider

Det hender at jeg, som den ensomme ulv jeg er, sitter alene i en sen nattetime med et glass appelsinjuice og filosoferer over livet. Hvem er jeg, hvor går jeg, hva heter jeg, hva er liv, hva er tid, hva er klokken. Og det hender, dersom da ikke klokken viser at det er sengetid, at jeg finner noe som kan ligne svar på disse sentrale spørsmål, ikke noe entydig svar, men ved hjelp av den vitenskaplige deduktive metoden å utelukke det som ikke er er riktig svar, kan jeg sirkle inn svaret. Jeg er ikke den jeg var, og jeg er ikke den jeg hadde tenkt å bli. Jeg er absolutt ikke noen Europa-tilhenger, men heller ikke nasjonalist, dertil er begrepet for belastet. Som innflytter til byen mellom de syv fjell er jeg verken by-patriot eller Branntilhenger. Men, i en sen nattetime kom det for meg, min tilhørighet er i Grenda. Jeg er Selegrending. Det føltes godt å ha sitt eget 17. mai-tog, sin egen nasjonalsang. Det var en lettelse å kunne akseptere sin tilhørighet, helt til jeg en annen sen nattetime, denne gang over et glass eplesaft, kom til å tenke på et annet eksistensielt spørsmål: Hva er egentlig en Selegrending?

En selegrending er offentlig ansatt med offentlig ansatt kone og Lada i car-porten, sa noen til meg før jeg flyttet til Selegrend. Men det overrasket meg, da jeg flyttet inn her, det mangfold av yrkeskarrierer som er representert her. Mest overrasket ble jeg over det faktum at susksessrike forretningsfolk, som ganske sikkert hadde råd til en mer standsmessig bolig enn disse misfostre av noen hus med lekkende takterrasser og lettvegger i spon slengt utover i asfaltjungelen som senere fikk det betegnende navnet City Nord, et sted der eksosstanken er sjenernde sterk på kalde vinterdager og suset fra motorveien aldri er fraværende. Men når man tenker etter, Selegrend var aldri tenkt å skulle være kommunalboliger, det var privat initativ som satte igang dette byggeprosjektet, i Selegrendsangen understrekes det i strofen "Her er kapital", og når borettslagets stifter og åndelige far er kjent som en lidenskapelig hesthandler, er det ikke annet å vente enn at små og store kapitalister føler seg tiltrukket av dette pustehullet inneklemt mellom etterkrigtidas boligpolikk, boligkooporasjonens grå blokker, ensformige rekkehus og kjedlige Rødlandshus finansiert inenfor rammen av den sosialdemokratiske stats husbank.

Men hvorfor er det da så mange offentlige ansatte bosatt her, for det er vel ikke tvil om at grenda huser er et betydelig antall lærere, sykepleiere mm. Men dette er ikke vanlige kommunearbeidere, dette er skjulte kunstnere, som på fritida sitter og hamrer på PC'ene sine, lyrikk, prosa, de skriver lærebøker og leserinnlegg, de lager grendaavis, de skriver visetekster og komponerer, de gir ut plater, de filmer og lager grendakanal, de har de merkeligste hobbier, seiler gamle trebåter og restaurerer fly, de driver med healing og tryllekunster, ja gud vet hva de ikke gjør. Tilsammen utgjør disse hobbykunstnerne, forretningsfolk, store og små kjendiser (for Selegrend er overrepresentert med kjendiser, er vi ikke) en oase i et kulturfattig landskap.

Den eneste typen kjendis vi mangler, og takk for det, er politikeren. En politiker vil ikke trives i Selegrend. Selegendingene er kreative, det kan ikke en politiker være om han vil opp og fram, han må være formell og byråkratisk. De politiske partiene representerer klasseinteresser, i Selegrend er klassemotsetningene opphevet, her er vi alle like, selv om kanskje noen er likere enn andre.

Det hender at jeg sitter en nattetime med et glass ripssaft mens jeg filosoferer over livet, kommer til å tenke på alt jeg burde ha gjort. Huset må beises, takrennene renskes, hesteskoen beplantes. Jeg tar enda et glass ripssaft for å pense tanken inn på noe hyggeligere, det er ikke sunt å tenke så mye. Det er forresten derfor det bor så mange psykologer i grenda - fordi vi selegrendinger tenker så mye.

-varG