Dylan #3 - My back Pages

Vel, dette er kanskje ikke en kjærlighetssang. Men kjærlighet er så mangt. Og et politisk engasjement kan ha mange likhetspunkter med kjærlighet. Og et brudd med et politisk miljø kan ha følelsesmessige likheter med at et kjærlighetsforhold ryker. Og Dylan takler begge på samme måte – han skriver en sang der han langer ut mot dem i selvrettferdighetens navn.  I My back pages, som musikalsk ligner hans protestviser, tar han avstand fra at livet er svart-hvitt. Han innrømmer at hans eksistens nå flyter rundt i forvirringens båt der mytteriet råder, men slår likevel fast at godt og ondt ligger som ganske fastspikrede verdier i bunnen.

Jeg hadde selv en dragning mot det svært radikale, jeg spilte i band og denne låten sto på repertoiret. Kanskje var ikke teksten så enkel å forstå for en 15-åring. Kanskje ikke for dem som er litt eldre heller. Låten ble av de fleste dylanologer tolket som et oppgjør med protestbevegelsen. Men det var kanskje ikke noe oppgjør, men mer at Dylan ønsker å markere en armlengdes avstand. Han er kunstner, ikke en aktivist, ikke et medlem som kan kommanderes. Han kom jo fortsatt med politiske tekster f.eks med George Jackson i 1971 og Hurricane på Desire i 1976. Men han ville ikke bli styrt av en bevegelse, slik ml-bevegelsen prøvde å styre norske artister på 70-tallet.

Selv kjente jeg på den sterke følelsen av fellesskap og det å kunne påvirke historien i månedene forut for 25. september 1972. Etter det ble den radikale bevegelsen sekterisk, og jeg følte behov for å fri meg fra dens klamme grep.  Jeg følte ingen tilhørighet til bevegelsen som med student Dag Steinfeld i spissen sto på stand på Studentsenteret i Bergen og forsvarte Stalin med fråden ut av munnen, like lite som når advokat Dag Steinfeld, stadig like frådende, i dag forsvarer nedbemanningsprosesser i norske bedrifter. Men når dagens Rødt, og da spesielt Mimir Kristjanson, går tilbake til Gerhardsen, føler jeg igjen at vi er på lag.  En sterkere statlig styring av økonomien, restriksjoner på finanskapitalen og ikke minst det jeg er mest glad for Gerhardsen fikk gjennomført: lik mulighet til utdanning. Gerhardsen var kanskje en selvutnevnt professor, og kampen for likhet skal være som et bryllupsløfte. Det skal vi stå sammen om i gode og onde dager.

A self-ordained professor's tongue too serious to fool
Spouted out that liberty is just equality in school
"Equality, " I spoke the word as if a wedding vow
Ah, but I was so much older then, I'm younger than that now

Og My back Pages min gjendikning:

Raude faner vaia fritt i eit stort og ufritt land

Oppildna av opprørstrang, og ei raud bok i mi hand

Opprøret kjem snart, sa eg, det var før at eg forsto

at eg var mykje eldre då, eg er yngre enn det no

Halvkveda viser vart songe tett rundt leirbålet sin ild

Det var så mykje urettvist, var ikkje lett å sitte still'

Eg drøymde om eit samfunn der eg trygt kunne stifte bo

For eg var mykje eldre då, eg er yngre enn det no

Ho eg elska over alt, var også heilt alein'

Eg sa eg ville ha ho, men var alldeles for sein

Ein nyfrelst tensing evangelist var den som var hos ho

for eg var mykje eldre då, eg e yngre enn det no

Eg står på vakt mot abstrakt tull, for stolt til å sei farvel

Jævla bra er berre ord som slår kvarandre i hjel

Eg nekte ikkje eit sekund på det som skreve sto

For eg var mykje eldre då, eg e yngre enn det no

Ein sjølutnemd professor føredreg om fridom og det der

Og om at privat eigedom er heilag for einkver

Om ein stel ein tone gjer ingenting, heller ikkje to

For eg var mykje eldre då, eg e yngre enn det no

Eg nekta plent å ikle meg kongens stygge klær

Da var det dei andre ropa, vi må da ha ein hær 

Forvirringa var helt total, skal, skal ikkje, nei, hallo

For eg var mykje eldre då, eg e yngre enn det no

Eg sitt no her som vaktmeister ved muséets stolte port

Eg angre ikkje nokon ting, det er lov å tenke stort

Det var ikkje noko vondt i det, det er lov å vera god

For eg var mykje eldre då eg e yngre enn det no