Vargtider

Jeg vil takke livet som har gitt meg så mye (Gracias a la vida que me ha dado tanto) skrev Violett Parra kort tid før hun valgte å forlate dette livet. Jeg har i året som gikk hatt et 10-års jubileum som jeg har - for å minne meg på at jeg har et liv - markert med å endre profilbilder på Facebook: Med kreftsvulst på h alsen, etter operasjonen og under strålebehandling. Alle som har hørt snakk om kreft vet at døden er en mulig utgang. Jeg vil derfor takke livet, men vel så mye vil jeg takke det offentlige helsestellet og den vitenskaplige baserte skolemedisinen for den ekstra livsbonusen jeg har fått. Særlig nå med økende press for privatisering og økende popularitet for ulike typer uvitenskaplige kvakksalvere. Så hvordan kan en som har sett døden i hvitøyet takke for livet. Jeg må bare innrømme det, jeg var raskt tilbake i den gamle tralten: lange yrkesdager med unyttig arbeid, timesvis med kjøring til fritidsbolig i helgene, en uendelig rekke dårlige fotballkamper og til stadighet sje...

Har vært på Facebook og har måttet rykke ut og svare på innlegg. Meg: Forrige gang Europa var rammet av terror, var svaret: mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Det er vel svaret denne gang også. Selv om det sikkert er noen som vil benytte anledingen til å rope på mer overvåking, mer telefonavlytting, mer væpnet politi og kanskje en europeisk Patriotic Act. Facebookvenn:   Ser at det er mange ulike reaksjoner på de to terrorangrepene i Frankrike, Charlie Hebdo og politikvinnen. Mye oppdragende og politisk korrekt. Min mening, sett fra et mer analytisk ståsted, er at man trenger langt mer enn fargestifter, hjerter, blomster og stearinlys dersom kun 1% av Europas ca. 45 millioner muslimer er ekstremister som kan tenkes å bruke våpenmakt for å påtvinge samfunnet sitt syn. Meg: Tør jeg foreslå at vi merker alle innvandrerbutikker som drives av muslimer med en halvmåne. Da vet vi hvilke butikker vi skal brenne ned og hvilke butikkeiere vi skal banke opp når kr...

Eg har alltid vore oppteken av kunnskapsleikar. Mor pleide å bytte ukeblad slik at en tre-fire ulike var innom i løpet av veka, og alle hadde ei spørrespalte som mor pleide å lesa høgt for oss. Og vi gjetta alle svar.  På TV var Kvitt eller dobbelt med Knut Bjørnsen den ultimate underhaldninga. Eg var særlig fasinert av dei lydtette boksane slik at eit lag kunne diskutera seg fram til svar uten at det andre høyrde kva dei sa. Kunne eg laga nok liknande og Kvitt eller dobbelt i heimen. Ja, det kunne eg. Vi hadde ein Radionette radiomottakar med mange finessar. Eg hadde skrudd ut ein høgtalar frå ein defekt radio, og kopla han opp på rommet mitt med minerstreng ned til Radionetten. Då kunne eg svitsja til ext, dvs Radionetten kunne spela Radio London på lyd til ekstern høgtalar på rommet mitt og ingen lyd i stua. Perfekt. Men det var fleire innstillingar. Det var input. Da fungerte Radionette-høtalaren som mikrofon og mor mi kunne svitsja til ext til input og sei inni Radionetten at...

Farvel 2014, velkommen 2015. Det er på tide å summere opp 2014 og komme med noen nyttårsforsett for 2015. 2014 har vært et helt greit år. Det kunne vært året jeg gikk av med AFP, men i stedet fikk jeg ny jobb og har derfor skjøvet pensjonstilværelsen fram i tid – i solidaritet med den kommende generasjon som skal fø 68-generasjonens pensjonister i mange år framover. Det var også mitt tiende år etter at jeg fikk kreft i 2004, men jeg kan vel fastslå at jeg er frisk som en fisk og ved god helse. Økonomisk er det heller ikke noe å bekymre seg for, hverken personlig eller for nasjonen Norge. Man kan selvsagt bekymre seg for klimakrise og økende forskjeller, men så lenge man befinner seg på øvre halvdel og blir man bare begunstiget av regjeringens skatte- og avgiftsnedsettelser, er det vanskelig å ta det inn over seg. Og klimaendringene ser ikke ut til å bekymre nordmenn, som setter stadig et sterkere økologiske fotavtrykk. Og de aller fleste var nok fornøyd med at sommeren 2014 var varmer...