Regelstyrt verdensorden

I det siste har kommentatorer og forståsegpåere stadig oftere hevdet at nå er det slutt på den regelstyrte verdensorden som de så ofte har henvist til tidligere. Men har denne verdenordenen noen gang fungert? 

Etter 1. verdenskrig ble det opprettet en rekke nye nasjonalstater etter oppløsningen av det ungarsk-østerikske og ottomanske imperiene. Grenser ble forsøkt justert etter nasjonaliter, helst etter folkeavstemminger. Det var dette prinsippet Hitler hevdet da han krevde å få Sudetenland innlemmet i Tyskland, og som Chamberlain gikk med på i Munchen. Etter 2. verdenskrig ble man derimot, klok av skade, enige om å fryse grenser, og heller sikre eventuelle nasjonale minoriteter med FN's menneskerettskonvensjon. 

Staters suverenitet og grenser var ukrenkelige, og å gå til krig mot et annet land kunne straffes av FN. Men dette gjaldt ikke de to supermaktene som begge var involvert i militære operasjoner i sine interessesfærer, og som med sine faste plasser i FN's sikkerhetsråd kunne legge ned veto mot eventuelle fordømmelser og vedtak. Samtidig kunne et regime bruke prinsippet til å brutalt slå ned opprør og forsøk på løsrivelse innenfor sin stats grenser. Eksempler er f.eks baskerne, som er et av vesteuropas folkeslag som ikke hadde noen nasjonalstat, men  kjempet mot Franco for regionalt selstyre og opprettholdelse av eget språk og kultur.  I Afrika ble vi alle sjokkert over lidelsene i Biafra, som forsøkte å løsrive seg fra Nigeria.

Etter  andre verdenskrig forsto man at den kolonialistiske verdensordens tid snart var forbi, og man skjønte at der lå kimer til mange konflikter. Grenser som var trukket med linjal på kart i europeiske hovedsteder reflekterte på ingen måte folkeslag og nasjoner, og man valgte derfor å fryse grenser, dog med et par skjebnesvangre unntak. Delingen av britisk India trakk opp kunstige grenser og førte millioner av mennesker på flukt. Britenes feilslåtte politikk her gjorde at de overlot problemet med mandatområdet Palestina, som de i 1917 hadde lovet bort til europeiske sionister som et jødisk nasjonalhjem, til FN. Her ble det utarbeidet et lappeteppe som skulle bli til en jødisk og en palestinsk stat.

Når vi har fått mange nye land i Europa etter 1990, skyldes det at forbundstatene Soviet og Jugoslavia hadde en grunnlovsfestet rett til melde seg ut av forbundet. Dette så jo ut til å gå mer eller mindre smertefritt i Soviet. Russland var nok ikke fornøyd med de baltisk statene vendte seg mot vesten og etterhvert ble medlemmer av NATO og EU. Men så lenge de hadde vennligsinnede regimer i det de betraktet som russisk land, Belarus og Ukraina, måtte de konsentre seg om interne problemer. I Soviet fantes det foruten de 15 forbundrepublikkene, men også 20 autonome republikker som til en viss grad gjenspeilte nasjonale befolkninger og som hadde en viss grad av selvstyre. I Russland var det spesielt den tsetsjenske republikken som krevde selvstendighet. I Georgia var det  Abkasia og Sør-Osetia som ville løsrive seg. Disse utbryterrepublikkene fikk støtte fra Russland. Og da Georgia prøvde å gjenvinne kontrollen over Sør-Ossetia, intervenerte russerne millitært. Mens de i Tsjesjenia brutalt slo ned all motstand uten at den vestlige verden løftet en finger etter prinsippet om statsuverenitet og ikkeinnblanding.

Jugoslavia hadde en lignende oppdeling i forbundrepublikker og autonome republikker. Da Slovenia meldte seg ut av forbundstaten, gikk det fredelig for seg – grensene her harmonerte stort sett med nasjonaliteten. I Kroatia derimot var det store lommer med serbere og i Bosnia var det et lappeteppe med kroater, serbere og muslimer. Ja, her blandes litt hummer og kanari for de snakker alle samme språk, som kanskje er det fremste kjennetegnet på en nasjon. Og mange følte seg også slik - som jugoslavere. Men pga kolonihistorie var kroatene katolikker med latinsk alfabet, serbere greskortodokse med kyrillisk alfabet og muslimene var serbere og kroater som hadde konvertert under flere hundre års ottomansk styre. I Serbia var det dessuten to autonome republikker. I den autonome republikken Kosovo bodde det rundt 90 prosent albanere. Med oppløsningen av forbundstaten Jugoslavia reduserte serberne Kosovos autonome status og en geriljabevegelse som krevde selvstendighet, eventuelt en sammenslåing med Albania, oppsto. I 1999 grep NATO-styrker inn etter en FN-resolusjon, bombet Beograd og anerkjente Kosovo som et eget land. Man ser her prinsippforskjeller i den regelstyrte verdenordenen,  Tsjetsjenia ble ikke anerkjent som eget land av de vestlige demokratier, mens Kosovo ble. Abkhasia er anerkjent som selvstendig stat av fem av FNs medlemsland, resten regner det som tilhørende Georgia til tross for at de ikke har hatt kontroll der siden 1991. 

Men hvor lenge trenger Abkhasia å eksistere utenfor Georgias kontroll før det blir anerkjent som egen stat? Det kinesiske kommunistpartiet fikk kontroll over hele fastlands-Kina i 1949, men representasjonen i FN og deres faste plass i sikkerhetrådet, ble holdt av rivalen Chiang Kai-Shek og Nasjonalist-Kina som fortsatt holdt øya Taiwan. Med Nixons ping-pong diplomati, fikk kommunist-Kina plassen i 1971, og Taiwan ble skjøvet ut i diplomatisk mørke.  Land som ville ha diplomatiske forbindelser med Kina, måtte akseptere at det var ett Kina, noe Taiwan også sverget til, iallfall så lenge Ching Kai-Shek levde. Etterhvert har Taiwan gått bort fra dette og vil nå bli anerkjent som eget land, noe bare en håndfull stater har. Men vil verden (les USA) akseptere at Kina ordner opp innenfor egne suverene grenser (les invasjon) eller vil Kina på sikt akseptere Taiwan som egen stat?

Israel etablerte seg med mye mer land enn FN-delingsplan tilsa, i 1948.  De ble opprettet av FN, men har ikke respektert FN's resolusjoner om tilbaketrekning fra okkuperte områder og tilbakevending av flykninger. I dag er FN nærmest en fiende og organisasjoner  som UNRWA er erklært uønsket. Israel ble raskt anerkjent av vestlige stater og dermed også for det territorium utenfor det de var tiltenkt i FN's delingsplan som de hadde tatt i Nakba'en. De hadde med bulldosere fjernet spor etter palestinske landsbyer og bygget kibbutzer. Kanskje oppmuntret  av hvor greit det gikk, fortsatte de denne politikken etter okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. Palestinere ble fordrevet og jødiske bosettere etablerte seg. De ønsker å etablere det de kaller Facts on the ground. Først på 90-tallet begynte Israel-sympatien å krakelere blant våre politikere og sentrale stemmer som Kåre Willoch begynte å snakke om at okkupasjonen og bosettinger er den sentrale problemstillingen i konflikten. 

Etter folkeretten har en ikke lov å starte en krig for å initiere regimeskifte, jfr det USA nå har gjort i Venezuela og forsøker på i Iran. Men hva med Vietnams invasjon mot Pol Pot og Tanzannias invasjon mot Idi Amin. Disse invasjonene må vel kunne støttes?

Samtidig som Israel hevder Facts on the ground, hevder de også sin rett til dette landet som jødenes historiske hjemland. Serberne henviser til et myteomspunnet slag i Kosovo i 1389, der ottomanerne ble slått tilbake av serberne og stedet har derfor en helt spesiell plass i serbisk nasjonalisme, selv om befolkningen der idag er albanere. Hvor lenge kan man kreve å få flytte tilbake? Kan palestinske flyktninger fortsatt kreve dette 78 år etter Nakba? Kan vi få en strøm med norsk-amerikanere som har noen norske forfedre plutselig komme tilbake. Har latin-amerikanske mestiser med urfolksbakgrunn like mye eller mer mer rett til opphold i USA enn hvite settlere som kom på 18-hundretallet?

OK, en regelstyrt verdensorden slik den ble meislet ut etter andre verdenskrig har sine svakheter. Territorier som er vunnet med krig, diktaturer som skjuler seg bak suverenitetsprinsipp,grenser som streket opp av kolonimakter, nasjonaliteter som aldri har fått noe hjemland. Men hva er alternativet til en slik verdenorden? Det er den sterkestes rett og vil føre til mer opprustning, flere konflikter, mer krig. Det må være i hele menneskehetens interesse å minimalisere væpnede konflikter. Det lurer tross alt større kriser som vi må forsøke å løse i fellesskap.