Oscar

I Norge går debatten om den Oscarvinnende filmen Affeksjonsverdi er et mesterverk eller  dørgende kjedelig, slik Morgenbladet hevder. Jeg har ikke sett den, men jeg har sett Verdens verste menneske og lot meg ikke begeistre, så jeg tror Morgenbladet har et poeng.

Min egen filmkarriere var nokså beskjeden, men jeg har da vært representert på et par filmfestivaler. Det begynte med at jeg kom i kontakt med et miljø og en klubb som kalte seg Filmverkstaden i Bergen. Den nynorske tittelen ble valgt med omhu fordi det økte sjansen for bevilgninger fra fylkeskommunen. De holdt til på Minde (i Bergen Filmklubb sitt lokale?), men fikk etter hvert eget lokale i Harald Hårfagres gate på Nygårdshøyden. Jeg tror ikke noen drev det til noe særlig innen film, men på tidlig åttitall var trommeslager i De aller Værste innom og han ble filmfotograf i NRK. Selv laget jeg faktisk noen filmer i den tid jeg var med i foreningen. I 1978/79 var jeg i sivilarbeid  på Gimle skole som hadde en avdeling med handicappede elever. Her var det jeg traff Gunnar som hadde cerebral parese, satt i rullestol og hadde svært vanskelig for å snakke. Jeg kan vel si at det var umulig å forstå han om man ikke kjente han godt. Han hadde heller ikke motorikk til å kunne skrive, men han hadde en nymotens sak, en elektrisk skrivemaskin og med en skjerm der han kunne velge bokstaver med en bryter han hadde i munnen. Her kunne han skrive feilfritt og forståelig om hva han tenkte på og hva han mente. Gikk seint, men ble den røde tråden i Filmen om Gunnar der han fikk fram at han, til tross for sitt handicappede ytre, var en helt vanlig ungdom. Filmen ble vist på kortfilmfestivalen i Grimstad høsten 1979. Jeg var på langtur i Sør-Amerika da, men deltakerne fra Filmverkstaden meldte om god respons.

Da jeg kom tilbake  fra Sør-Amerika hadde jeg ingen plan, men gjennom Filmverkstaden hadde vi fått innbydelse til filmkurs på Dramatiska Institutet i Stockholm. Ettersom jeg ikke hadde noen fast jobb, søkte jeg og kom med. Det var et utrolig lærerikt kurs. Selv om vi jobbet i formatet Super-8, hadde vi gode kameraer (Beaulieu),  Nagra båndopptakere, profesjonelle klippebord og tilgang til Dramatiska Institutets lydbibliotek. Første oppgave var en rull med opptak fra en seilbåt i den stockholmske skjærgården som vi skulle gjøre om til en historie. Etter mitt forslag delte vi den i to. I første del samlet vi alle oversiktsbilder og beholdt lange sekvenser. I andre del hadde vi nærbilder og klippet opp sekvensene i korte klipp på under sekundet. Når vi satte de sammen, lydla vi første del med Jularbo og  andre del med Emerson, Lake og Palmers Picture from an Exhibition. Jeg skrev så en tekst som lovpriste den nordiske sommeren, men samtidig med at musikken skiftet fra Jularbo til ELP, formante jeg om hvor lunefult været kunne være og ramset opp det jeg kunne huske av sjøvettregler. Teksten ble oversatt til svensk av en lærerinne som var med i gruppen og lest med stor innlevelse. På gjennomgangen fikk vi svært mye ros for at vi hadde skjønt hvordan man kuunne skape dramatikk med klipping.

Anibal Tobon, Colombiansk forfatter

Foruten den svenske lærerinnen var en colombiansk forfatter med i min gruppe. På den avsluttende filmen vi skulle lage, forslo han å bruke sine kontakter innen det latinamerikanske miljøet og fokusere spesielt på chilenske flyktninger. Den svenske lærerinnen følte seg helt tilsidesatt, men colombianeren og jeg gikk på oppgaven med liv og lyst. Til og med lærerne syntes  ideen var god, og DI sponset leiebil så vi kunne kjøre med filmutstyr ned til en chilensk fest i Södertälje. Hvorvidt resultat ble bra, får du vurdere selv (loink under artikkelen). 

Våren og sommeren før jeg var i Stockholm, hadde jeg vært med ungdomsklubben min kone jobbet i på tur. Jeg hadde også vært ute med kamera i Nygårdsparken og Bergen sentrum under et eller annet arrangement da det var uhorvelig med fulle ungdommer ute på byn. Etter å ha gått på DI, ville jeg ikke sitte hjemme og lappe sammen film. Men jeg kjente broren til instituttlederen for Drama i Trondheim, og spurte gjennom han om det var mulig å låne redigeringsfasilitetene på instituttet. Det var det og julen 1980 klippet jeg og en kamerat, som også var trønder som hadde havnet i Bergen, sammen en film vi kalte Blåtur og lydsatte den med det nesten 9 minutter lange tittelsporet fra Halvdan Sivertsens andre LP, Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet på toppen av pyramiden. Den proggete introen begynnter slik:

Bli din egen lykkes smed jeg hørte det alt da jeg var liten
Men hånlig trampet verden ordene ned og ga meg besk og verre viten
Tidlig ble jeg krøket det vet gud men god krok det ble jeg ikke
Livet vendte alltid vrangen ut jeg fikk sår på sår å slikke
Flukt ei flaske ga meg ly ei sprøyte ja jeg står i statistikken
For man kan knuses i en by selvom man er heldig trafikken

Et par slike vers til før musikken skifter til noe ironisk lystig med disse linjene:

Vel du syns synd på deg selv du falt av vår karusell
Men vi flinke henger på og du må da forstå
Ja så dyrt som alt er blitt nå og det er våre penger
Vi skattebetalerne, vi samfunnsbevarerne, vi?
Skulle vi ha gitt deg et miljø? sier du
Et sted å være da? Pøh! Tror du vi er blitt sprø?
Vi bruker penger der de trengs
Vi bygger ungdomsfengsler, vi
Og unge nervevrak de trenger psykiatri
Og vi vil ha et bedre utbygd politi
Og så kulturen da
Sånt noe koster du tror det er gratis hva
Nei la oss gå, vi er lei
Vår tid er for kostbar for deg og du er ikke verdt den
Hei subb, slipp oss fram ikke skubb
Vi har ikke råd til noen klubb og vi må nå konserten

Og billedmessig skifter klippene mellom den pyntelige ungdomsklubbgutter og jenter som griller pølser og ravende fulle ungdommer. Vi solgte en kopi av filmen til Bergen kommune, Ungdomsseksjonen der Ågot Valle og Helge Nilsen (fra Rune Larsen and the Stringers) tok beslutningen om innkjøp straks etter at vi hadde vist filmen til dem.

Jeg og kompisen som hadde klippet filmen tok den med oss påfølgende høst til kortfilmfestivalen som dette året fant sted på Røros. Dessverre var det ikke mange på visningen, men vi fikk anerkjennende nikk fra en som kjente Halvdan Sivertsen og som også hadde brukt hans musikk i sine filmer. Det var animasjonsfilmskaper Knut Eide, mest kjent for oss i den eldre garde som eleven Bodø i filmene om Stompa.

Jeg laget en film til. Jeg hadde kjøpt et billig filmkamera på tax-free på Barbados og hadde et par filmruller med opptak fra St. Vincent og Grenada. Disse klippet jeg sammen til filmatisk kritikk av USAs invasjon i 1983 lydsatt av Bob Marley.  Syntes selv den ble ganske bra, selv om bildene fra billigkameraet langt fra var sylskarpe. Men familiesituasjon og jobbsituasjon gjorde at jeg ikke frekventerte Filmverkstaden lenger og da jeg endelig fikk summet opp i Harald Hårfagres gate  var leieavtalen opphørt og min film var forsvunnet sammen med andre greier Filmverkstaden hadde. 

Dermed var min filmkarriere over. For å lykkes med å lage film i Norge, må man ha kontakter. Det kreves mye penger for å gå igang med et filmprosjekt, og om man ikke var rik, så krevdes en fot innenfor Oslo-klikken (Norsk Film/filminstitutt) for å få produksjonsstøtte. Med digitale løsinger er opptak og redigeringsutstyr blitt mye billigere, og med opprettelse av regionale filmsentre, er det større muligheter i dag for å produsere film. I tillegg til DI-filmen har jeg snekret sammen noen videoer som jeg har lagt ut på YouTube. Så kanskje er ikke min filmkarriere over likevel?

I fridomens namn ("eksamens"-film fra Dramatiska Institutet)