Hopp

Jeg har aldri vært tilhenger av å hoppe bare fordi en eller annen autoritet sa hopp. Men en gang føyet jeg meg og hoppet, mer om det siden.

Bergensbakken i dag og før krigen.

Hopp var på første halvdel av det 20. århundre en folkesport. Til og med i regnbyen Bergen var det flere hoppbakker, på Wikipedia er det ramset opp 8 hoppbakker der man kunne hoppe over 30 meter. Den mest imponerende er Bergensbakken som lå på baksiden av Blåmannen der hopp og kul er murt opp av stein. For å komme dit måtte man gå i minst en time enten man tok Fløibanen opp og gikk fra Fløien eller man gikk opp fra Svartediket. Men hverken hoppere eller publikum lot seg skremme av den grunn. I et renn i januar 1940 der Norgeseliten med brødrene Ruud i spissen deltok, stilte det opp 9000 tilskuere. Nå er det kun rester etter disse bakkene og knapt nok det. Stillaser og hopp av tre er revet og unnarenn er gjengrodd.

I dag er hoppsporten i total diskreditt. Hopperne har lenge vært anorektiske beinrangler med altfor store ski og skidresser. Nordmenn sverget lenge til stilhopp med hendene på baken (ja, ikke brødrene Ruud da) og tydelig nedslag med den ene foten foran den andre. Vi fnyste av utlendinger som hoppet V-stil og H-stil, men de hoppet lenger enn oss og til slutt skjønte noen ledere i Norges skiforbund det var på tide å si hopp, dvs etter at man hadde puttet inn en masse forskningspenger i aerodynamikk. FIS, som ikke er et gassutslipp, men det internasjonale skiforbundet, prøvde etterhvert å lage regler for skilengder og bredder tilpasset brukerens BMI, utforming av hoppdresser, skrittlengde og luftgjennomstrømming. Reglementet er etter hvert blitt så komplisert at det er umulig å følge. Eller det inviterer til juks. I Ski-VM på hjemmebane ble nordmennene tatt i juks. Men den største skandalen er ikke sømmene i hoppdressen, men logoen på den som er den samme som på granatene som tar livet av tusenvis av barn i Gaza.

Men i min oppvekst på 1960 tallet var hoppsporten fortsatt en folkesport. Fra vi fikk ski på beina lagde vi hopp der det var et høvelig unna- og ovarenn og hoppet avgårde på våre turski. Jeg tror det må ha vært i 10-årsalderen at jeg arvet et par hoppski av et søskenbarn og begynte å delta i konkurranser. Det var et staselig par digre treski med hickorysole. Men i dette tiåret var hoppski av plast introdusert, og utstyrshysteriet bredde seg snart ned i klassen 10-12 år, og flere og flere av mine konkurrenter fikk seg slike ski. De gled bedre og det hjalp ikke hvor mye Fyk-lakk jeg smurte på hickorisolen. Men når jeg idag kjenner på disse skiene som jeg har utstilt på hytteveggen, de er tunge som bly, skjønner jeg at det var umulig å konkurrere med plastski som kanskje bare hadde halvparten av vekten. Da hjalp det lite at jeg muligens var blant de letteste hopperne i klassen.

De gamle hoppskiene egnet seg
best som pynt på hytteveggen

Kanskje var det for å vise at det også kunne hoppes på treski at jeg en flott vårdag sent i mars 1965, festet skiene til sykkelen og syklet de fem-seks kilometrene til Idrettslaget Fjellørnens hoppbakke. Denne lå sydvendt og var bakt av marssola gjennom hele dagen, men da jeg ankom etter skoletid og middag lå den i skygge og temperaturen hadde droppet fra pluss til minus. Sporet var frosset til is og jeg begynte å tvile på om jeg turde dette. Trestillaset som utgjorde ovarennet hadde bare to avsatser, topp og nesten topp. Rundt meg sto de større guttene med sine plastski og ropte: Hopp, hopp! Til slutt bøyde jeg av for presset og gikk opp stilaset til nesten topp. Jeg var skitnervøs. Farten ble størrre enn jeg noen gang hadde opplevd, og jeg kom bakpå utpå hoppet. Skiene steilet, og jeg falt ned på ræva utpå kulen. Så raste jeg omkull nedover denne bakken der det kunne gjøres hopp på over 60 meter og var nokså forslått da jeg stoppet i overgangen. Men alle bein i kroppen var hele og skia var hele, så det var bare å sykle hjem med skiene festet til sykkelen som en hale mellom beina. Og aldri mer skal jeg hoppe når noen roper hopp.