Rita Westvik (1952-2024)

 "Rita Westvik er død", våknet jeg opp til i morgennyhetene i forrige uke. "Hun ble 71 år gammel". I tillegg til hennes karriere i fjernsyn og radio, nevnte nyhetsoppleseren også at hun har gjort seg bemerket innen musikk og politikk. Det er de to sistnevnte områdene jeg vil utdype. Jeg gikk i klasse med Rita på ungdomsskolen, eller egentlig ikke, for vi hadde ikke samme klasseforstander. Men siden vi begge hadde kursplan 3, var vi sammen i noen fag. 

På en elevkveld skulle bandet jeg var med i, opptre.  Men før oss spilte og sang en duo bestående av Rita og Toril Larsen. Bandet vårt hadde nettopp blitt suppelert med en kar med det legendariske navnet Robert Johnsen. Han hadde både en kraftig gitarforsterker og sangsøyler. Jeg husker ikke hvem som høstet mest applaus, om det var oss eller Ritas duo. Men jeg husker at Rita engang, mens hun og vår frontmann hadde en affære, kom bort til meg og sa: Jeg syns du skulle bli bedre kjent med Toril. Jeg var en spjeling og dessuten født i desember så det var lysår i utvikling mellom meg og noen av jentene på samme klassetrinn. Selvsagt turde jeg ikke ta kontakt med Toril. 

Senere i livet skulle jeg bli nabo med en Toril Larsen. Hun var sjenert og stillfarende, men vi var på hils. En sen kveld sto det en mann utenfor blokken, hylte og skreik og ville inn og ringte på alle ringeklokkene. Et par dager senere flyttet Toril Larsen ut, og en annen jente flyttet inn i leiligheten uten av navneskiltet med Toril Larsen ble byttet ut. Det var visstnok Krisesenteret som disponerte den leiligheten. Men Toril Larsen på ungdomsskolen var virkelig uten at jeg kan finne henne igjen blant Ritas mer enn 2600 venner på Facebook. Robert Johsen finner jeg heller ingenting om, bare om hans legendariske amerikanske navnebror som møtte djevelen i et veikryss, solgte sjela si mot at han kunne lage blues. Vi hadde fått ørene opp for Stones og Cream og visste godt hvem lengenden Johnson var. Men vår Robert ville spille mer i retning av Buck Owens og Lille Laila, så vi solgte sjela vår en kort periode. 

Vi ble etter hvert mer opptatt av politikk. Rita også tydligvis, men hun traff jeg ikke igjen før fire-fem år senere. I 1973, etter at jeg var kommet hjem fra interrail og før semesterstart, ringte Rita og kalte inn til valgmøte i Fevåg. Jeg hadde etter gymnaset prøvd å skygge unna ML-bevegelsen, de var blitt mer sekteriske etter EEC-avstemningen og for invaderende i privatlivet mitt. En ledende ML'er hadde fysisk angrepet meg på Samfunnet og truet meg med bank om jeg ikke vendte tilbake til bevegelsen. Men til valg stilte Rød Valgallianse som var en allianse av AKP og uavhengige. Jeg regnet meg som uavhengig så jeg kunne jeg støtte RV. Så jeg møtte opp i den lille fiskerstuen i Fevåg som var Ritas barnsomshjem. Jeg husker ikke hvor mange som var der på møtet, antar jeg hadde med meg et par. Vi fikk servert te, mens Rita fordelte oppgaver og materiell som skulle deles ut - hun hadde kanskje et direktiv. Rød Valgallianse fikk 10 stemmer i Rissa ved valget noen uker senere. Det tilsvarte 0,3 prosent av stemmene.

Ritas musikk-karriere skjøt snart fart med gruppa Isenkram, og hennes politiske fotavtrykk ble nok større som statsekretær for Arbeiderpartiet enn valgmedarbeider for Rød Valgallianse. Mens min musikk og politikk-karriere sluttet der.