Bank

 Jeg fikk min andel bank i oppveksten og lærte at det ikke var lurt å ta igjen mot de som var større og sterkere. Nå har jeg blitt pensjonist, glemt det jeg lærte i ungdommen og vil ta igjen mot Norges største og mektigste. Før jeg ble ‘glemsk’, jobbet jeg 35 år i databransjen i et firma som etter hvert betjente de aller fleste av bankene i Norge. Jeg var på besøk hos små sparebanker som ivret for lokalt næringslivs ve og vel. Embets medfør brakte meg også i kontakt med andre typer banker. I Bergens eneste gågate etablerte Sunnmørsbanken kontor. Lokalene lå i andre etasje og var innredet som en lounge med dype lenestoler og lav musak. Ute i gaten hadde de leid inn arbeidsledige 80-tallsungdommer til å dele ut flyers og geleide folk opp i salongen. Her skulle folk få lån enten de trengte eller ei. Noen måneder senere var banken konkurs. 

Flere banker, bl.a den store mektige, gikk de facto konkurs, men de ble reddet av staten. På 50-tallet diskuterte AP å nasjonalisere forretningsbankene. Nå hadde de sjansen, men overlot raskt roret til finansakrobatene som kjørt bankene på ræva. Samtidig endret man Sparebankloven slik at disse nå fikk gå på børs, kjøpe andre banker eller selv bli kjøpt slik Norges største sparebank ble av den store mektige. Min lokale sparebank skulle nå tjene mest mulig penger og la gebyr på alt av transaksjoner.  Redningen ble Postbanken, helt til den store mektige også hadde kjøpt den.

Jobben førte meg til Fyllingsdalen og etableringen av en ny bank. I likhet med Sunnmørsbanken lå banken oppe i etasjene uten skranke, men i relativt beskjedne kontorlokaler. Her skulle kundene selv gjøre jobben ved hjelp av nettbanken. Jeg ble blant Skandiabankens første kunder, og dette ble min bank med helt grei rente på innskudd og lån og gebyrfri bruk av kort. De hadde kun en kontotype for innskudd kalt alt-i-ett, og du kunne ikke bruke trynefaktoren for å få nedsatt lånerente. Ettersom konjunkturene svingte fikk jeg mail om at renten var gått opp eller ned helt til den i pandemien gikk i null. Siste år har jeg fått fem mail om nye priser og økte renter på sparekonto over og under 500000.  Men på min konto har det ikke kommet inn renter. Jeg ser en prisliste på bankens hjemmeside at et produkt kalt brukskonto har null rente. 

Jeg klager til banken og spør når min alt-i-ett-konto er blitt til brukskonto. Jeg kan ikke finne at banken har informert meg om det. Og om hvorfor de ikke tar med brukskonto ved utsendelse av nye priser. For andre produkter har de med at ny rente er uendret. I nettbanken, der jeg fant hvor jeg kan sende klage, heter det at de skal svare innen to uker. Nå har det gått over to uker, og da blir Finansklagenemda neste. Som det het i en reklame for en eller annen bank for lenge siden: “Jeg skal gi dere bank, jeg”