Hippieruten

Under pandemien fikk jeg en dansk bok, Thomas Ubbesen: Gensyn med hippieruten. I egne fotspor efter 40 år. Jeg fattet spesielt interesse for den fordi Ubbesen la ut på reisen i september 1977, akkurat på samme tid som jeg selv dro ut på en slik reise, og vi fulgte mer eller mindre samme reiserute. Så ga jeg meg til å google bøker om hippieruten eller hippie trail som den kalles på engelsk. Kjente forfattere som Paulo Cohello og Carsten Jensen har brukt den som bakgrunn for romaner. Jan Myrdal reiste allerede på 50-tallet til Afghanistan i en 2CV. Men hva var det som fikk titusener av vestlige ungdommer til å gjøre denne reisen på 60- og 70-tallet, og sannsynligvis flere dansker enn nordmenn.

Pontoppidan er et kjent navn i Norge.  Hans katekismeforklaring var i bruk i konfirmasjonsundervisningen til ut på 1900-tallet. Den ble for øvrig skrevet på 1700-tallet av Erik Pontoppidan den yngre, den eldre levde i århundret før. Men i min søken på internett, kom jeg over en Erik Pontoppidan den mye yngre. Han har utgitt boka Løsblade fra mitt liv og verdens mangfold

Bøker omhandlet i denne artikkelen.

om bl.a “min rejse over land med offentlig transport langs The Hippie Trail fra Københavns Hovedbanegård til Kathmandu”. Da  Pontoppidan gjorde denne reisen i første halvdel på 70-tallet var han inspirert av musiker Eik Skaløe. Eik Skaløe var frontfigur i rockegruppen Steppeulvene som kun ga ut et album, Hip, som i ettertid er blitt et kultalbum som det første rockealbum med kun egne komposisjoner og med tekster på dansk. Det inspirerte bl.a Kim Larsen.  Pontoppidan skriver: “Jeg rejste helt alene fra Københavns Hovedbanegård over land til Indien og Nepal med offentlig transport langs The Hippie Trail for at realisere min drøm om at vandre i Himalaya. Endelig lykkedes det mig at foretage mig noget selvstændigt, personligt og spændende, hvor jeg forlod de hjemlige, trygge rammer! DEN rejse kom til at præge mig resten af livet!”

Jeg fant også at det i fjor kom ut to bøker i Norge som handlet om denne reisen: Hippiereisen av Birgit Løitegaard og Hippiereisen til India av Fleming Skahjem-Eriksen. De er begge tykke bøker på over 400 sider, selvutgitt på Books On Demand. De er begge deskriptive, nesten som en reisehandbok der de ramser opp sted for sted de er innom. Men de krydres med spennende møter med mennesker, forelskelser og relasjoner som oppstår og forsvinner. De reiste begge alene på søken etter noe, og dette noe var kanskje også en partner. Men for Løitegård som enslig kvinne får jeg også inntrykk av at det var en dyd av  nødvendighet å knytte seg til noen for å unngå seksuell trakassering både fra lokale og medreisende. Skahjem-Eriksen beskriver egentlig to reiser da den første mislyktes da det brøt ut krig mellom Pakistan og India, og grensen ble stengt.  Løitegård reiste med et overland reisebyrå, en ombygd lastebil der de hadde med telt og de reisende delvis selv laget måltidene.

Den fins også en bok fra 1986, Magic Bus av Finn Roaas på Cappelen forlag som omhandler denne reisen. Her er hovedpersonen en nordmann som drar til Tyskland, kjøper en buss og blir en del av Magic Bus selskapet som på 70-tallet opererte bussruter fra Amsterdam til europeiske byer og ikke minst til Dehli og Katmandu. Roaas skriver i tredjeperson og noen vel urealistiske hendinger indikerer at dette er fiksjon, (bl.a en mor som reiser med sin 10-årige datter og etterlater henne ) selv om detaljene i reiseskildringen avslører at forfatteren nok har tatt reisen selv.

Det fins også en annen bok med samme tittel som : Magic Bus. Den er skrevet av den canadiske journalisten Rory MacLean. Han forteller om hvorfor han skrev boken på sin blogg. At han var for ung til å oppleve summer of love, Woodstock og den virkelige Magical Mystery Tour. Om folkevognbusser og utrangerte skolebusser som tok den lange turen. Derfor la han i 2003 ut på reise i deres hjulspor. Det var ingen problem å reise gjennom den Islamske republikken Iran, men for å besøke Afghanistan måtte han få hjelp fra det amerikanske forsvaret og bli ”embedded”. Her havnet han på fest på flybasen Bagram med amerikanske offiserer og en tidligere dansk hippie som nå jobbet for FN.  MacLean mente at strømmen av hippier til Afghanistan på 60 og 70 tallet, fikk den afghanske intellgensaen til å vende seg mot Soviet og at vanlige folk vendte seg mot konservativ islam.

I Carsten Jensens bok Jorden i munnen fra 1992 heter den reisende tenåringen Thomas. Men et innlednings- og avslutningskapittel er skrevet i førsteperson, og her skriver Jensen: “Vi slåss med hverandre, Thomas og jeg. Han vil ikke slippe. Han er min fortid, min ungdom, den jeg var for tyve år siden.”

Vaskeseddelen på Roaas bok sier at det er “en reise østover og innover, som for mange endte med kollisjon og retur på konsulatets regning”.  Finn Roaas sin hovedperson klarte å finansiere hjemreisen selv ved salget av bussen, men for Carsten Jensens del forstår jeg, ut fra boken, at der måtte antageligvis det danske konsulatet trå til.

Alle bøkene beskriver det største minuset med disse reisene: magetrøbbel, diare og oppkast eller Dehli-belly som det ble kalt. Carsten Jensen er den som beskriver dette best under en togreise, maten, overbefolkningen og ikke minst toalettforholdene.

60-tallets ungdomsopprør fikk mange former, i musikk, politikk, rus og samlivsformer.  Tidligere kunne norske ungdommer  oppdage verden eller rømme landet ved å ta hyre på en båt i utenriksfart. Nå ble  det vanskeligere. I stedet kunne de jobbe et halvt år på fabrikk og tjene opp penger til et halvt års ferie i Østen. Hippieruten ble et alternativ til en ukes chartertur. Alkohol ble byttet ut med dop.

I alle bøkene er utprøving av dop sentralt. Nå var hasj legalt både i Afghanistan og Nepal til ut på 70-tallet da verdenssamfunnet med bistandsytere i spissen presset dem til å forby det. Samtidig ender alle bøkene mer eller mindre med å ta avstand fra det. For Løitegaard var det da hun traff sin avholdende prins, for Skahjem-Eriksen når han overga seg til religionen og ble disippel til Sai Baba, guruen med Jimi Hendrix-håret. For alle så de hvordan dop fikk folk til å gå til grunne. En nepalesisk lærer jeg traff, var for forbudet. Han mente cannabis sløvte ned ungdommen og hindret utvikling av landet.

Hverken Skahjem-Eriksen eller Løitegaard følte at de passet inn i den rådende ungdomskulturen på 70-tallet i Norge og reiste ut for “å finne seg selv”. Skahjem-Eriksen legger inn diskusjoner om religion og meningen med livet med de mennesker han møter.  Løitegaard er radikal, men blir, som datter av en skobutikkeier,  stemplet av arbeiderungdommen på Rjukan som småborgerlig, men hun blir heller ikke akseptert av sosieteten. Løitegaard beskriver levende gleden hun har av å kjøpe ting og viser stor  beundring for folk hun møter som driver med kjøp og salg som business. Selv husker jeg det var mye snakk om hvordan gjøre forretninger, spesielt en viss trekanthandel skulle være lukrativ og kunne finansiere opphold i Østen i årevis.  Innkjøp av edelstener i India ble solgt i Singapore. Her ble elektronikk kjøpt inn og solgt i Nepal. Så kunne man kjøpe hasj i Nepal og ta med til Goa. Julefeiring i Goa var et begrep blant vestens hippier og garanterte for et marked.

Australia hadde stor imigrasjon fra Europa etter andre verdenskrig, og mange hadde fortsatt sterk tilknytning til hjemlandet. Flybilletter var dyre, men de kunne reise med båt til Sørøst Asia og India og over land videre. Noen fortalte meg at en fjerdedel av Australias befolkning på den tiden var ute på reise. Det er derfor ikke noen bombe at det var australiere som begynte å gi ut reisehåndboken Lonely Planet. Vi måtte snakke med folk for å få tips: I Istanbul måtte man oppsøke Pudding Shop, I Kabul var det kaféene og hotellene i Chicken Street som gjaldt, i Katmandu Freak Street. 

Ubbesen har, når han reiser ruten på nytt i  2017, interessante møter med strandede afghanske flyktninger som foretar reisen motsatt vei helt til de møter den europeiske muren.  Allerede på 70-tallet var bussrutene fra India til Europa viktige migrasjonsruter, og sannsynligvis kom mange av de første pakistanske fremmedarbeiderne til Norge den veien. På 70-tallet hang det en artikkel fra den norske avisen Aftenposten om Pudding Shop på oppslagstavla i Pudding Shop. Den var skrevet av reiseguru Jens A. Riisnæs som gjennom et helt liv har levd av å reise. På 90-tallet hadde han et radioprogram på NRK «Ut i verden» der han misjonerte for at alle en gang i livet måtte ta minst en slik dannelsesreise. Under flyktningekrisen i 2015 dukket han igjen opp i Aftenposten med en kronikk. Denne gang med tittelen «Steng grensene».

Så hvordan gikk det med disse Østen-farerne. Skahjem-Eriksen var sentral i grunnleggingen av Buddhistforbundet i Norge der han fortsatt er en ledende figur. Løitegaard etablerte butikkjeden Arts and Crafts som solgte smykker fra Østen, og som på det  meste hadde 21 butikker i Norge. Pontoppidan og Skahjem-Eriksen ble i likhet med meg selv IT-konsulenter.  Ubbesen ble journalist i Danmarks Radio. Eik Skaløe i Steppeulvene begikk selvmord på grensa mellom India og Pakistan. De som gikk til grunne skrev naturlig nok ikke noen bok.

Gatebilde fra Herat Afghanistan 1977

Buddhastatuene i Bamyan var et populært reisemål.

Kabul 1977

Katmandu 1977

Nepalesiske barn selger Maos lille røde og andre
bøker de har fått fra den kinesiske ambassaden