En reise i landet som ikke eksisterer.

 I 1995 tok jeg familien med på ferie til Tyrkia på en såkalt "bare-fly" chartertur. Vi busset bortover kysten før vi tok båt over til Kypros slik jeg og madammen hadde gjort 19 år tidligere, den gang bare to år etter krigen som delte øya. Etterpå skrev jeg denne reiseartikkelen som jeg prøvde å selge til Bergens Tidende. 

 Den moderne turists søken etter nye og uberørte feriemål vil av og til avkreve moralske anfektelser, det være seg opphold i diktaturstater eller i landområder som er omstridt. Landets autoritet i reisespørsmål, Jens P. Risnes i NRK’s reisemagasin sier f.eks om Burma at det er OK å dra dit som individuell turist, men forkastelig å arrangere gruppereiser dit. Og det er et prinsipp jeg samtykker i på generell basis. Denne innledningen er selvsagt et forsøk på å rettferdiggjøre meg selv med hensyn til en reise jeg har foretatt – en reise til republikken Nord-Kypros, den tyrkiskokkuperte delen av Kypros. For noen tiår siden bodde det gresktalende og tyrkisktalende kyprioter side om side i de fleste byer og landsbyer, fascinerende beskrevet av den engelske forfatteren Lawrence Durell i sin bok fra 50-tallets Kypros, «Bitter Lemons». I dag er området etnisk rent tyrkisk, eller?

 

Nå er Kypros som reisemål hverken nytt eller uberørt, tvert imot har det vært en av de store turistmaskinene i Europa. Det går ikke charterturer fra Norge til Nord-Kypros, men for de hærskarer som hvert år besøker Tyrkias sydkyst, slik vi gjorde, er det en enkel affære å ta seg over til Afrodites øy. Vi lot oss friste. Heller ikke for oss var reisemålet nytt, vi var her i 1976, to år etter at tyrkerne gjennom sin «operasjon fred» okuperte den nordlige delen av øya. Den gang gikk vi i land i Famagusta, i det som et par år før hadde vært landets nest største by, nå en søvning landsby innenfor middelalderske bymurer. Sør for byen kunne vi se rekker med hvite hoteller, men den delen var reservert for tyrkiske militærstyrker. Vi møtte folk som var internasjonalt orientert, språkmektige og vennlige, men adskillig mindre påtrengende enn i Tyrkia der vi hadde reist rundt i mange uker.

 

Den gang var det den tidligere danskeferja Peter Wessel eneste mulighet til å komme over fra Tyrkia. Nå opplevde vi tilstander som man kan oppleve på tyrkiske en busstasjon, deer agenter for konkurrerende busselskaper kaster seg over deg, tar bagasjen din, inviterer deg på te, og vips så sitter du der med en billett i hendene. Den ene veien valgte vi den rakettlignende  hydrofoilen Sputnik av Sochi med russisk mannskap, mens tilbaketuren gikk med en annen russisk båt, Solovki av Arkangelsk, som vi syntes det var noe kjent med. Og ganske riktig, bygd som den var ved Fjellstrand i Oma.

 

Kyrenia eller Girne som tyrkerne kaller den,
er stadig en av Middelhavets perler.

Ved ankomst til havnebyen Kyrenia, som tyrkerne kaller Girne, ante vi at det hadde skjedd forandringer. En ny dypvannshavn var bygd utenfor byen. De fleste av de mange påbegynte hotellbyggene fra 1986 så ut til å være ferdigstilt, skjønt noen betongskall sto fortsatt tilbake. Et kobbel med taxisjåfører prøver å kapre oss på kaien og ser uforstående på oss når vi spør etter en bank hvor vi kan veksle til oss kypriotiske penger. Kanskje var det i tillegg til manglende språkkunnskaper det faktum at mens man i 1976 brukte kypriotiske pund her, er pengeenheten nå tyrkiske lira. Men det var påtagende at eldre, gråhårede menn, som kjørte rundt i Vauxaller og Hillmaner snakket til deg på engelsk, mens jyplingene av noen Mercedeskjørende taxisjåfører knapt kunne et ord av det tidligere
kolonispråket.

 

Kyrenia har vokst siden sist, det er turister i gatene og på strendene utenfor byen. Men fra hvilke land er de disse turoperatørene som jeg innledningsvis prøvde å distansere meg fra. De fleste er fra Storbritannia og Tyskland, men mange kommer også fra det land vi ble tatt for å komme fra, Finland. Vi snakket med noen finner, og de fortalte at de var på 14 dagers chartertur. På grunn av internasjonal flyboykott måtte de skifte fly i Istanbul. Det er kun fra Tyrkia det går fly til den nordlige delen av Kypros. I den engelskspråklige avisen Cypus Today godter de seg over betydelig nedgang av engelske turister til den sørlige delen av øya, mens de mener at «kvalitetsturister» velger Nord-Kypros og belegger dette med utklipp fra engelske aviser og reiselivsmagasiner. I Sunday Mirrors ferievedlegg heter det at «Nord-Kypros er et lite stykke paradis som er Middelhavets best bevarte hemmelighet», mens Coventry Evening Telegraph skrer om «uberørt skjønnhet i landet som ikke eksisterer.» Det siste hentyder til det at Nord-Kypros, som titulerer seg som Den tyrkiske republikken Nord-Kypros, ikke er anerkjent av et eneste land utenom Tyrkia. «Uberørt skjønnhet (unspoilt beauty)» er en så tanketom beskrivelse som bare vestlig turistindustri kan komme med tatt i betraktning at det er bare 22 år siden det var krig på øya, en krig som skapte over 200000 flyktninger av en befolkning på 700000.

 

Den mektige gotiske katedralen i Famagusta
som tyrkerne bygde om til moske etter
erobringen i 1571.

Om Nord-Kypros kan karakteriseres som egen stat, kan diskuteres. For regjeringen på Nord-Kypros er det et poeng at det er en egen stat og ikke en tyrkisk okkupasjonssone, og jeg skal derfor nevne noen observasjoner en turist gjør seg.  Valutaen er nevnt. Det er fortsatt venstrekjøring i motsetning til i Tyrkia, men de fleste nyere biler har rattet på feil side i forhold til dette. På hovedveier og nyere veier oppgis avstandene nå som oftest i kilometer, mens det på sideveier og mindre veier fortsatt finnes skil der avstandene oppgis i miles, måleenheten i Kypros før 1974. På meg virker det som om Nord-Kypros gradvis er på vei over til høyrekjøring og metriske måleenheter, akkurat som i Tyrkia. På vissittkort avsluttes postadressen med Mersin, Turkey og landkoden i telefonnummeret er identisk med Tyrkias. Dette skyldes manglende internasjonal anerkjennelse og er en bakvei for tilknytning til det internasjonale samfunn.  De har egne frimerker, men noen land nekter å håndtere disse, Hellas selvsagt, men også land som f.eks Italia. Til Norge kom imidlertid postkort med nord-kypriotiske frimerker fram. Men den viktigste årsaken til at Nord-Kypros føles mer som en tyrkisk provins enn en selvstendig stat, er at en betydelig del av befolkningen er innvandrere fra fastlandet. Hvor stor andel av befolknngen disse invandrerne utgjør, er ikke offentlig, men anslag sier 60-80000 tyrkiske innvandrere (av en tyrkisk-kypriotiske befokning på 140000). I tillegg kommer et betydelig innslag av tyrkiske millitære. Og selv om det er stor enighet blant de tyrkiske kyprioter at «taksim» var svaret på de gresk-kypriotiske  kravene om «enosis» (forening med Hellas), finnes det en opposisjon på Nord-Kypros som krever at innvandrerne må vende tilbake.

 

En gresk-ortodoks kirke er tatt i bruk
som moske. Utenfor vaier det tyrkiske og
det tyrkisk-kypriotiske flagget.

I 1976 ble vi tatt hånd om av en mann som før krigen hadde en butikk der han solgte suvinirer til turistene. Kanskje var det abstinesn over mangel på turister grunnen til at han inviterte oss to ryggsekkturister hem. «Hjemmet» var en villa i en appelsinlund utenfor Famagusta. Huset var pent å se til, men det var likevel merkelig at det manglet både strøm og rennende vann. På badet var røropplegget tydelig ødelagt og det samme var inntaket av strøm. Nærmeste nabo var en gresk-ortodoks kirke, og vi skjønte at dette hadde vært gresk område, og at huseierne hadde ødelagt mest mulig før de flyktet. Men vår vert var også på sett og vis en flyktning og levde på appelsinene og det han dyrket på den forlatte gården.  Vi ble etter hvert godt kejnt i nabolaget der både tyrk-kyprioter og innvandrere fra Tyrkia hadde slått seg til. Vi utforsket kirken som stor sett var intakt med både ikoner og salmebøker, men vandaliseringen var begynt og noe var allerede forsvunnet. For vi gjorde våre observasjoner i nabolaget: Hos en familie lå et ikon brukt som helle foran inngangen til huset slik at bebeoerne kunne gå tørrskodd når vinterregnet gjorde de hardpakkede jorda om til gjørme. Og i et annet hus vi ble invitert til med sedvanlig tyrkisk-kypriotisk gjestfrihet, måtte vi tre av på naturens vegne. En triviell observasjon som vi hadde gjort oss, var at i motsetning til tyrkerne på fastlandet, brukte kypriotene, som sine koloniherrer, toalettpapir. I dag har selv de fineste hoteller fått installert et vannrør bak på toalettskålen som gjør det om til et kombinert bidet og avtrede. Men hos denne familien i 1976, der det hverken var vannkran eller vannmugge slik det finnes på et hvert toalett i Tyrkia, var det heller ikke dopapir, men kun et par-tre skinninnbundne bøker med gresk skrift som kunne benyttes.

 

I 1976 fikk vi en rekke bevis på den internasjonale orientering denne øystaten hadde. Vi traff ingeniører som var utdannet i England, sjøfolk som hadde jobbet på norske båter, vi traff en svart søk-afrikaner som hadde fått politisk asyl på øya og ektepar mellom en tyrker og en israeler. I år traff vi ingen før vi skulle levere inn leiebilen. En tilfeldig besøkende blir interessert da han hører at vi er fra Norge, og enda mer interessert når vi sier vi kommer fra Bergen. Han har bodd i Norge i 5 år, jobbet først på Zorba’s restaurant i Øvregaten, så hadde han sin egen tyrkiske restaurant på Frekhaug senter. Nå har han reataurant rett over gata. Vi blir de første norske gjester på hans restaurant, og vi får selvsagt spesialoppvartning.

 

Nikosia elle Levkosa er etter Berlinmurens
fall, verdens eneste delte hovedstad.

Vi kjørte rundt på øya og dessverre vitner ikke de mange vandaliserte kirkebyggene om uberørt skjønnhet. Da var det tross alt bedre med kirker som var tatt i bruk som moskeer. Den gresk-ortodokse kirken i Kyrenia forkynte at den var et ikonmuseum, men vi fant den alltid stengt. Den mindre romersk-katolske kirken i byen så ut til å være i normal funksjon, men så hadde den et skilt utenfor som fortalte: «Lütfen dokunma» hvilket kan oversettes med «vær så snill, ikke ødelegg»

 

Klosteret til apostelen Andreas på nordspissen
av øya var i en sørgelig forfatning.

Vi kjørte ut på nordspissen av øya der veiskiltene forkynte at det skulle ligge et kloster, klosteret til apostelen Andreas. Det var et trist syn. Munkens celler sto stort sett åpne, inventar var ødelagt eller fjernet, bortsett fra et par-tre der det så ut som om noen hadde flyttet inn. I svalgangen utenfor hadde en familie på picnic gjort opp grill og var i ferd med å gjøre i stand et bedre måltid. Avfall og boss fortalt at de ikke var de første. I trappen foran kapellet satt noen ungdommer og drakk boksøl. Grafitti på veggen fortalte at Afir eleker Emine og at Mehment var her i juni i fjor. Mellom klippene nede ved sjøen høres høylydte brøl fra noen som tar seg et bad. Det er søndag og dette Kypros nordligste og østligste punkt ser ut til å være et yndet utfluktsmål. Så nede i en kjeller står en dame og vinker diskret til oss. Vi går ned til henne, og hun fører oss inn i et rom. Her inne er det still bortsett fra lyden av rennende vann, kildevann. Vi får et lys hver som vi tenner og plasserer i et alter i det ene hjørnet av rommet. Jeg spør om hun er gresk og hun nikker. Nesten alle gresk-kyprioter som bodde i den nordlige delen flyktet i 1974. Men noen få ble igjen. Hun er en av dem. Livet er sikkert ikke enkelt for henne , tenkte jeg, og stakk til henne en seddel. Vi turister kan alltids kjøpe oss avlat.

Vi prøvde å finne tilbake til vå venn fra appelsinlundetn, men han bodde ikke der lenger. Noen fortalte oss at han utvandret til London der han driver en forretning.

Det er lett for en turist å dømme, men ikke så lett å forstå. Hvem husker terroren mot tyrk-kypriotene på 50 og 60-tallet? Men også at de to folkegruppene har bodd fredelig samme  i landsbyer i hundreårene før det.

 

I 1976 vitnet tusener av tomme hus om
at majoriteten av Nord-Kypros befolkning
 hadde forlatt sine hjem hals over hode.

Den engelske fortafatteren Lawrence Durell siterer i ”Bitter Lemons” en samtale med den tyrk-kypriotiske eiendomsmegleren som hadde skaffet han et fantastsk hus, og eiendomsmegleren anbefaler ham så en håndverker til å pusse opp: «Jeg ble henvist til deg av en greker og nå henviser du meg tilbake til en greker». Den tyrkiske eiendomsmegleren ler. «Kypros er lite, vi er alle venner, skjønt meget forskjellige. Slik er Kypros, min venn.»