Dorull

Det er krig i Europa, og på supermarkedet får man flashback til mars for to år siden. Kunder med handlevogner fulle av havregryn, hermetikk og – doruller.  Doruller? Er det det som skal redde oss gjennom krig, pandemi og krise. Riktignok leser jeg at ukrainske sivile binder remser av dopapir på bilene sine, som hvite flagg, for å unngå å bli skutt på når de evakuerer fra Mariupol. Selv klarte jeg meg fint med Arbeideravisa helt til konfirmasjonsalder da vi fikk innedo og vannklosett. Senere, etter at vi hadde fått barn, måtte vi samle på tomme doruller og levere dem til barnehagen der de ble omgjort til all slags fantasifostre.  Derfor ble nok også tante Torunn i barnehagen av poden kalt for tante Torull.

Øst-Europa 1974. Bresjnev garanterer for fred

Dagens krigsnyheter bringer ungdomsminner fra en tur ned gjennom Øst-Europa på lavbudsjett. Vel var det billig, men noen land tok inn vestlig valuta på visumkostnader og obligatorisk veksling. Innenlandske togturer var billig, Internasjonale strekninger var dyrt – de måtte betales i dollar. Således havnet jeg i den polske grensebyen Przemysl, der jeg med mitt gratis sovjetiske transittvisum, kunne ta tog til Lviv og videre over grensen til Romania som hverken krevde visum eller obligatorisk veksling.

Øst-Europeisk standard 1974

Jeg husker turen som slitsom. Elendig utvalg av mat i butikkene, lange køer for å kjøpe togbilletter, minimalt med engelskkunnskaper, men mest husker jeg toalettbesøkene. En del offentlige toaletter hadde dovakter som tok betaling og tildelte deg noen få tørk med grovt, rosa dopapir. Men med en stadig løsere mage, måtte jeg alltid sørge for at jeg hadde med meg noe ekstra. Så da jeg endelig fant en butikk med doruller, pekte jeg på dem og viste fram alle fingrene på en hand at jeg skulle ha fem. Men jeg fikk bare kjøpe to. Selv om jeg var oppvokst med utedo, hadde det på 60-tallet vært en dorevolusjon i Norge, og kanskje største forskjell på Vest og Øst-Europa lå i hygienisk standard. Det toppet seg på toalettet på busstasjonen i Varna, Bulgaria da magen min var kommet fullstendig i ulage og jeg bare måtte oppsøke et toalett. Men stanken var ubeskrivelig, halvparten av toalettene var tett. Ekskrementene fløt utover golvet, og på veggene var det fingermerker av alle som hadde tørket seg uten papir og så prøvd å tørke av fingrene på veggen.

Året etter gikk reisen lenger vekk, til Tyrkia og Iran. Man kunne kanskje tro at de hygieniske forholdene i den tredje verden var verre enn i den andre. Men nei. På orientalske do slipper man å berøre doskålen. Og det var alltid alltid vann. Om det ikke var innlagt vann, var det alltid en kanne som kunne brukes til å skylle seg bak. De eneste stedene som var uappetittlige, var der det hadde vært europeiske turister som hadde kastet dopapir i toalettet og forårsaket tette avløpsrør, rør som ikke var dimensjonert for papir.

En greskortodoks kirke.
Her fins noe som kan brukes som dopapir

Fra Tyrkia tok vi båt over til Kypros. To år tidligere hadde det vært kupp på øya og Tyrkia hadde invadert og okkupert den nordlige delen. Kypros hadde før selvstendigheten vært britisk koloni og hadde tatt over mange av koloniherrenes vaner. Som f.eks. å bruke papir ved dobesøk. De var også en stor turistdestinasjon som pga krigen hadde tørket inn til ingenting, iallfall på den nordlige delen. Men mange ble glade over at det kom turister, og vi ble invitert til å bo i et hus der elektrisitet og vannforsyning var ødelagt, antagelig ødelagt av de greskkypriotiske eierne før de flyktet til den sørlige delen av øya. Vi gikk rundt i nabolaget, hadde vært innom en ramponert kirke og ble stadig invitert på te og søtsaker. Igjen var magen i ulage, og vi måtte spørre etter avtrede. Her var det ikke vann, men det lå et par skinninnbundne bøker make til dem vi hadde sett i kirken, der man kunne rive ut noen sider.