Arne Treholt

 Det er bra at NRK er seg sitt ansvar bevisst og har i vår vist serien Rikets sikkerhet slik at de yngre generasjoner får kjennskap til saken om Arne Treholt.  Jeg vet ikke om jeg skal ha noen form for sympati for det han gjorde, forakte han eller bare synes synd på fyren - og kanskje meg selv.  Men det er bra at dagens åsabuere i 40-årene får se den virkelige Arne Treholt. For historien går slik:

 

Jeg var på den tiden i kontakt med Undervisningsforbundets leder i Bergen om flere forhold knyttet til mitt arbeid som lærer for flyktninger som nylig var blitt overført fra Friundervisningen til kommunen. En av sakene var at det ble trukket 2 % av lønnen til Statens pensjonskasse, men at mitt midlertidige ansettelsesforhold, som for øvrig gikk over hele skoleår, gjorde at disse pengene ikke ble godskrevet min framtidige pensjon. Det var kanskje andre forhold jeg anså som viktigere, men en dag kom lederen og sa at NRK ville lage en sak på dette og de trengte et intervjuobjekt for å illustrere saken.  Og før jeg fikk summet meg dukket Kenneth Simensen og et filmteam opp i mitt klasserom. Saken skulle vises på Dagsrevyen, og det kunne ha blitt mine 15 minutter med berømmelse - hadde det ikke vært for at samme dag ble Arne Treholt anholdt og hele Dagsrevyen var viet han. Dagen etter opptok Treholtsaken fortsatt det meste av Dagsrevyen, men det ble tid til et kort innslag fra Bergen om pensjonsinnbetalinger som forsvant.

 

Dagsrevyen januar 1984

Neste dag da jeg skulle hente i barnehagen, sto en av de større barna og gransket meg nøye. De begynte ikke på skolen før ved 7-års alder den gang, så han var kanskje 6 og for stor til å bli skysset i seng til Dagsrevyen. Så han hadde kanskje sittet oppe og sett på fengslingen av storspionen og fått med seg navnet. Så hadde han i samme Dagsrevy kjent igjen ansiktet til en av foreldrene i barnehagen og dermed trukket sine egne konklusjoner. Og da jeg hadde kledd på min datter og skulle gå, begynte han å rope til meg: «Arne, Arne Treholt. Arne, Arne Treholt». Flere av de andre barnehagebarna hang seg på. Fra da av var det et talekor av barnehagebarn hver gang jeg skulle levere eller hente: «Arne, Arne Treholt». Det vedvarte utover hele våren og slik ble mine 15 minutter, eller egentlig bare ett minutt, i rampelyset til måneder. For ungene i Tertitten barnehage var jeg den berømte Arne Treholt som de hørte om i alle nyhetssendinger.

 

Brev fra Sovjetunionen

I min lærergjerning som norsklærer for innvandrere og flykninger, holdt jeg kurs for alle typer folk. I en klasse var det gründere som Massimo og Yussuf som senere skulle starte opp Pastasentralen i Bergen. Det var utenlandske ektefeller som f.eks Chiku Ali fra Tanzania, som hadde funnet seg en norsk bistandsarbeider og senere skulle bli bystyrerepresentant for Rødt, og som skulle holde hovedtalen i Grieghallen under min eldste datters konfirmasjon. Det var arbeidsinnvandrere, håndverkere fra Polen og oljedirektører fra USA. Og det var universitetsansatte. Disse klassene var selvsagt svært utfordrende pedagogisk, men også svært hyggelige, så hyggelig at jeg inviterte hele klassen hjem til avslutning. Alexander, en sovjetrussisk universitetsansatt hadde med et par flasker vin, noe som ga en veldig god stemning. Noen av disse holdt jeg kontakt med i ettertid. Jeg fikk postkort. Jeg ble invitert på fest med britiske ex-pats. Da jeg senere besøkte pastasentralen, kom Massimo ut fra kjøkkenet og ropte: “Lærer, lærer, for ære å ha deg her.” Og ga oss spesialoppvartning.  Fra Alxander kom det et hyggelig brev fra Riga. Men med Arne Treholt-rettsaken som bakgrunn var jeg livredd for å bli trukket inn i noe. Kunne en sovjetisk universitetsansatt få reise utenlands uten at han var KGB-agent? Jeg svarte ikke på brevet. Det har jeg hatt dårlig samvittighet for fram til nå. Alexander var en hyggelig fyr. Men med Russlands invasjon I Ukraina, er det kanskje like greit å ikke ha noen bekjentskaper I Russland. Arne Treholt bor for øvrig nå I Moskva.