Hvem tror jeg at jeg er

«Du skal ikke tro du er noe», heter det i Jantelovens første bud. «Hvem tror du at du er», er en NRK-serie der kjendiser får hjelp av historikere og slektsforskere til å finne fram til spennende forfedre og ukjente slektninger. Hvem tror jeg at jeg er? Jeg er ikke kjendis, og jeg tror absolutt ikke at jeg er noe. Men jeg vil likevel prøve å finne ut hvem jeg er. 

Ikke ved hjelp av kirkebøker og folketellinger, men med fiksjonslitteratur.

Den siste viking er en bok av Johan Bojer som var svært populær i sin samtid. Den skildra siste generasjon som seilte med Åfjordsbåter, åpne tradisjonsbåter med råsegl, fra Trøndelag til Lofoten hver vinter for å delta i skreifisket. Husmenn som jobba plikt på bygdas storgård i onnene, trengte matauk i form av fisk for å overleve, og kunne, om fisket var vellykka, legge seg opp penger og drømme om en gang kjøpe sin egen gård. Det var en risikabel ferd, men kanskje var det ikke bare utsikten til fortjeneste som drev dem, men fordi, som Bojer skriver, «ute på havet kjente de seg som frie menn».

En av dem som mønstrer på fembøringen Kobben, er Kaneles Gomon. Bojer skriver: «Han har hverken mor eller kjerring å stelle for seg oppe på den vesle fjellgården der han bor med sin halvblinde far og en søster som ikke er konfirmert ennå». Gomo-gårdene eller Gomon som det heter lokalt ligger relativ høyt over bygda, men å kalle det fjellgård er å overdrive. Men at det var skrint med jord er sikkert. Selv var jeg noen somre i barndommen med i slåttonna for å hjelpe en enslig onkel med å få inn høyet. Det var noen jorder nede ved gården der det var såpass mye gras at det kunne brukes slåmaskin. Her ble det hesjet. Men oppover lia der det var for bratt og for ujevnt, gikk onkel mellom knausene og slo med ljå. Her gikk vi etter med rive og snudde graset slik at det tørket på vollen.

Et av temaene Bojer tar opp i boka, er konfliktene mellom tradisjonsbåtene og de nye motoriserte båtene som kunne ta seg raskere ut til fiskefeltene og dermed få tatt opp mer fisk. I den virkelige historien endte dette i Trollfjordslaget som Bojer har skrevet Kobben og karene inn i. Det var tjukt med skrei i Trollfjorden, men motorbåtene ankom først og stengte for tradisjonsbåtene så de ikke kom inn i fjorden. Bojer: «Men Kaneles Gomon var vernepliktig korporal og nå tok han kommandoen». På dampbåten sto mannskapet med slanger som sprutet kokende vann på fiskerne som prøvde å ta seg om bord. Men Kaneles svømte under dampbåten og kunne ta seg opp i båten fra andre sida, og slik erobret tradisjonsfiskerne dampbåten og skaffet seg vei inn til skreien. Jeg må innrømme at historien om Kaneles gjorde meg stolt over å være en Gomo. At Bojer velger å ofre nettopp Kaneles når Kobben kullseiler, indikerer kanskje at nettopp Gomo er den siste viking.

Mens Gomon var et karrig småbruk – min far var gårdsarbeider i de harde 30-åra før han under etterkrigstidens AP-styre fikk fast arbeid som veiarbeider, så kom min mor fra en storgård. Hennes pikenavn var Lindgård.  I Bojers Den siste viking heter storgården som husmennene sokner til for Lindegård. Beskrivelsen av gården stemmer nok bedre til Rein hovedgård (ved Reinsklosteret) som ble eid av Hornemannfamilien, mens min mor kom fra gården Bustad (skrivemåte fra bygdeboka, uttales Bøsstad). Bustad var en del av Reinsklosteret fram til 1810, da den ble skilt ut og overtatt av Ebbe Hornemann, bror til Eidsvollmann Christian Hornemann.  Sønnen var en stund lensmann i bygda, men fikk feitere embeter i Trondheim og valgte derfor å flytte til byn. Gården ble solgt til den nye lensmannen, Jakob Lindgaard, min mors oldefar.  Så jeg er altså av lensmannsslekt! Men historien har flere tråder. Lensmannens sønn, min mors bestefar, fikk ingen barn med sin kone. Derimot fikk han en sønn med sin hushjelp. Denne sønnen utvandret til Minnesota. Da faren ikke hadde arvinger til gården, ble han kalt hjem for å overta. Med på lasset hadde sønnen med seg en kone, Hannah, som nedstammet fra innvandrere fra Sogn. Hennes bestemor ble født på gården Svardal, ved Sognefjorden en mil fra tettstedet Vik, men utvandret til Amerika sammen med to gifte søsken i 1851. I Amerika giftet hun seg med en mann utvandret fra Vik i Sogn. Jeg vet ikke om de umiddelbart slo seg ned i Minnesota som først ble en stat i USA i 1858. En av hennes tre døtre giftet seg også med en utvandret sogning, fra Nese i Arnafjord, en sidefjord til Sognefjorden i nåværende Vik kommune. Arnafjord ble i 1811 rammet av et stort ras som tok i alt 45 menneskeliv.

Jeg husker ikke så mye av min bestemor, hun døde da jeg var 9 år gammel. Jeg var i en alder der vi lekte mye, blant annet cowboy og indianer. Jeg husker ikke hvor min sympati lå den gang, sannsynligvis var jeg hjernevasket av Vill Vest og Præriebladet til å holde med Kaptein Miki og Davy Crockett. Men gradvis økte min sympati for indianerne.  Jeg tenkte på mine aner fra Amerika og bildet av bestemor – ligner hun ikke litt på en squaw? Og mens kameratene ble gyllenbrune i sommersola, ble jeg rød – rødhud. Og med Beatlemania lot jeg også håret gro. Og hvem andre hadde langt, mørkt, stritt hår om ikke Big Foot og Sitting Bull. Og senere, i festlig lag og med kanskje litt for mye innabords, kunne jeg skryte på meg en indiansk stamtavle. Og kanskje skulle jeg gitt meg der – never check a good story, som det heter på journalistspråket.

Amerikanske slektninger ville absolutt ikke høre teorier om indianerblod i slekta. Jeg samkjørte en periode med en kollega som hadde studert i Sioux Falls, Sør-Dakota, til og fra jobb. Han hadde hatt indianere som nabo og hadde absolutt ingenting godt å si om dem. De jobbet ikke, om han glemte å låse inn noe, forsvant det. Tjuvpakk kalte han dem. Men mitt hjerte var begravd ved Wounded Knee, min sympati var med indianerne som ble slaktet ned ved Sand Creek slik det ble skildret i filmen Soldier Blue. Og da min bror meddelte at han hadde tatt en gentest gjennom National Geographic og blitt kategorisert som 2 prosent Native American, måtte jeg også prøve. Jeg fikk tilsendt en vattpinne som jeg strøk over tungen, sendte inn og ventet spent på resultatet som kom tre-fire uker etterpå: 93,8% skandinavisk, litt iberisk og litt italiensk. Og 0,8 prosent amerikanske urfolk.  Kan man stole på disse gentestene? 99,9 prosent svarer Google. Selv om det utgjør 1000 feil på en million, er det her snakk om to forskjellige individer som har testet seg hos to ulike selskaper. 

Så hvem tror jeg at jeg er jeg? Si det. Jeg er vestlending og trønder. Jeg er av godseierslekt og husmannsslekt. Jeg er den siste viking og den siste mohikaner. Eller - ingen av delene. Jeg er - meg.