Mitt liv som Brann-mann

Jeg så Jerv slå Brann etter staffekonkurranse i går og tenker tilbake på mitt liv i Brann.

I barndommen var jeg Rosenborg-tilhenger. Minnes vagt jeg var på Lerkendal i 8-9 års alderen og så RBK’s tanksenter John Krogh bøtte inn mål. Det må ha vært i hovedserien 1961-62, en liga som var kraftig østlandsdominert. Det var 16 lag, 4 fra Oslo (Lyn, Vålrenga, Frigg og Skeid), 4 fra Vestfold (Eik, Sandefjord, Ørn og Larvik Turn) og 3 fra Østfold (Fredrikstad, Lisleby og Greåker). Så ble hovedserien til førstedivisjon med 10 lag der Brann vant første sesong, mens RBK rykket ned. Da dalte min interesse for fotball selv om jeg registrerte at Rosenborg fikk ny vitalitet på siste halvdel av  60-tallet med Odd Iversen og Harald Berg. På 70-tallet flyttet jeg til Bergen og min interesse for fotball var minimal, men jeg fikk da med meg at det var noe som het heis-fotball. Det var byens fotballstolthet som år om annet rykket ned fra 1. divisjon for neste år å rykke opp igjen.

I 1986 hadde jeg meldt overgang til databransjen, for å si det på fotballspråket, og våren 1989 fikk jeg en henvendelse eller rettere ordre fra min sjef om å dra opp på Brann stadion for å se om jeg kunne hjelpe dem med å skrive ut sesongkort. Det ble starten på et 10 års engasjement for Sportsklubben Brann. På en PC med Intel 286 prosessor og 10 Mb harddisk la jeg inn en database med alle plassene på Stadion. Her kunne man reservere en plass med å legge inn navn og adresse på plassen, så ble forhåndtrykte billetter til seriekampene printet ut med navn og adresse for utsendelse til sesongkortinnehaveren. I tillegg kunne man printe ut billetter til ekstraordinere kamper, den første kom allerede første høsten da Brann møtte Sampdoria i Europacupen.

Eksempel på Brannbilletter på 90-tallet.

I 10 år var jeg jevnlig innom Staddaen. Det kunne være noe feil på systemet, noe forklaring på hvordan det skulle brukes, nye rapporter eller innlegging av nye plasser når tribunekapasiteten ble utvidet. Av og til ble jeg introdusert for hovedtrener som jevnlig ble skiftet ut. I min tid var det 5 av dem, der den ene, Teitur Thordarson var trener både da jeg fikk oppdraget og da jeg overleverte systemet til Billettservice 10 år senere. Hvert år fikk jeg to sesongkort for tjenesten, min arbeidsgiver var sponsor for sportsklubben, og det var underforstått at det ikke var noe de skulle ta seg betalt for.  På 90-tallet var Brann ikke noe heislag, men snarere en middelhavsfarer i Elitedivisjonen. Men selv om de tapte cupfinalen mot Rosenborg i 1995, fikk de likevel spille Europacup siden Rosenborg ble seriemester og spilte i Mesterligaen. Og Brann slo ut et nordirsk og et belgisk lag før de beseiret laget til deres ex-trener fra året før, Hallvard Thoresens PSV Eindhoven med 4-3 over to kamper. 6. mars 1997 var de klare for kvartfinale og skulle møte selveste Liverpool på et vinterlig stadion. Jubelen var øredøvende da Geir Hasund, sønn av Kjetil som var en profilert spiller på Hødd og landslaget på 60-tallet, utlignet til 1-1. Geir Hasund var mannen for de store anledninger og var også sentral i seieren over PSV. Men han jobbet kanskje ikke hardt nok bakover, og et av minnene mine fra stadion er tilropene han fikk: «Jobb eller dra deg hem til Sunnmøre, din stril». Hasund ble oppsagt i Brann året etter.

 Selv om min indre, sovende Rosenborg-supporter våknet til live på 90-tallet med deres spill i Mesterligaen, fikk jeg også en gryende sympati for de røde. I dag fremstår begge de to klubbene som vrak, og det er det etter min mening to grunner til. For mye penger og for mange forretningsmenn i styre og stell. For mye penger tiltrekker seg feil type spillere og ødelegger for lokale ungdommer som er villig til å blø for klubben. Forretningsmenn som vil sole seg i sportslig suksess tror gjerne at kjøp av dyre spillere og trenere vil gi et godt lag. Og kommer ikke resultatene umiddelbart, blir trenere og spillere byttet ut. I Bergen er det vel bare formann i 17. maikomiteen som kan være like ærerikt som det å være direktør i Brann. Fra min tid tilknyttet stadion husker jeg at karrierepolitiker fra Ap, Harry Herstad, som hadde klatret fra ordfører til fylkesrådmann, lanserte seg selv som kandidat til direktørstillingen og fikk den. Det ble et kaos uten like med sparking av trener og lekkasjer til pressen. Styremedlem Harald Scheldrup som senere skulle bli byrådsleder i Bergen, trakk seg. Og Herstad selv ble kastet før det var gått et år. I stedet fløy han som styreleder for Sunnhordaland Bro- og Tunnelselskap sammen med kona på første klasse til San Fransisco der de tok inn på Ritz. Reiseregningen på 118000 kroner ble belastet bompengebetalere i trekansambandet under Bømlafjorden.

 Jeg må innrømme at jeg har medlidenhet med Brann i år. De har endelig fått flere lokale ungdommer med på laget og har til tider ikke spilt så verst. De har kanskje vært udyktig, men også uheldig at de ikke har klart å score avgjørende mål, eller at motstanderen har fått et avgjørende heldig mål. Spesielt i kvalifiseringskampen mot Jerv i går var Brann spillemessig overlegen og burde avgjort kampen. At de ikke fikk må på to straffespark i ordinær tid, mens de i straffekonkurransen fikk mål på 6 av 8, er vel statistisk et uttrykk for uhell.

Undertegnede på Åsane-Brann i 2015.

 En annen av Branns administrative katastrofer, er ex-sportsdirektør Roald Bruun-Hansen. Etter at han ble sparket ut av Brann, ble han daglig leder i Åsane fotball. Det var han i 2015 da Brann og Åsane spilte i samme divisjon. Åsanes trener var Kjetil Knutsen som året etter ble sparket av Bruun-Hansen. Årsaken var, ifølge Knutsen, at Bruun-Hansens sønn ikke fikk nok spilletid. 

 Jo, jeg syns synd på Brann. Men inntil videre heier jeg på Bodø/Glimt som Åsanes ex-trener har ført opp i Europatoppen. Og til neste år regner jeg med at de oransje fra Åsane vil knuse Brann og rykke opp i eliteserien.