Reisebrev fra Filippinene

Jeg er i ferd med å forberede pensjonistlivet, og en jobb er å rydde kontoret. Nå har vi i flere år hatt kontorlandskap og "clean desk", men i et oppbevaringsskap har jeg papirer fra mitt 35 års arbeid i firmaet (som har hatt følgende navn: Logos, Bergen Sprog og Sekretærskole, Vestdata, Nordata-Vestdata, Novit, Telenor Novit, EDB Fellesdata, EDB, EVRY og pt. TietoEvry). I 1991 var det bankkrise som også rammet oss. Det ble oppsigelser og mine sjefer var mer enn villig til å gi meg permisjon da jeg fikk engasjementet som norsklærer ved den norske skolen på Bataan. Derfra sendte jeg noen reisebrev til mine kolleger, et par av dem fant jeg nå i oppbevaringsboksen. For å fylle pensjonisttilværelsen har jeg nå lagt dem ut på det store internettet - som et tidsdokument.

Reisebrev fra Filippinene 1 (september 1991)

Takk for tilsendt T-skjorte og brosjyre «Sammen mot nye mål». Der leser jeg at NOVIT bl.a satser på kompetanse, kvalitet og sikkerhet. Det samme kan ikke sies om Filippinene. Det finnes nok filippinere med kompetanse, men felles for mange av dem, enten de er dataeksperter, sykepleiere eller skipsførere, er at de ønsker å jobbe i utlandet. Arbeidsformidling, av jobber i utlandet, er big business i Filippinene.

 

Kvalitet er heller ikke noe filippinsk kjennemerke. Jeg forsto raskt at der var en årsak til at jeg ikke hadde hørt om det filippinske kjøkken før jeg kom hit. I klesveien får man kjøpt Lacoste-skjorter som ryker i sømmene bare man ser på dem, og LEVIS-bukser der bukseknappen spretter av første gang den brukes. Men man kan kanskje ikke forvente mer for den prisen.  Man får iallfall krokodillemerket utenpå, og et innvendig merke som forkynner at produktet er «Made in France» . Honnørordet som enhver selger bruker, er da også: Import. Personlig fikk jeg min LEVIS-bukse skreddersydd. Jeg fikk velge farge, passform, knapper eller glidelås etc. Og ved henting fikk jeg påsydd det merket jeg ønsket (LEVIS, Wrangler etc). Det eneste som avslører forfalskningen, er at størrelsen trykt på merket ikke stemmer.

 

Sikkerhet er ikke noen filippinsk spesialitet selv om det sysselsetter mange. Enhver butikk, hotell, restaurant etc med respekt for seg selv har ansatt egne sikkerhetsfolk, ofte bevæpnet. Som tidligere amerikansk koloni har Filippinene arvet en del trekk, som f.eks liberal våpenomsetning. At det finnes to geriljabevegelser, og offiserer tro mot det tidligere Marcos-styret bedrer ikke sikkerheten. I fiskerlandsbyen med ca 10000 innbyggere der jeg bor, har det vært to skyteepisoder siden jeg kom hit. Først et forsøk på å få tak i to NPA-soldater (NPA = New Peoples Army – kommunistgeriljaen), dernest da en voldtekstforbryter ble skutt ned og drept da politiet skulle pågripe han.(*Ikke sant – jeg leste dette i avisa, men oppdaget etter at brevet var sendt, at det var i Morong, Rizal, en litt større by øst for Manila*)

 

Og ennå har jeg ikke nevnt naturelementene jord, vind, ild og vann. Filippinene har fått smakt på dem alle det siste året. I fjor ble de rammet av et kraftig jordskjelv (ca 1700 døde),  et par kraftige tyfoner krevde sine ofre (det gjør de for øvrig hvert år) og i juni kom det overraskende utbruddet fra Mt. Pinatubo (ca 700 drepte), og i august kom de største nedbørsmengdene på 20 år. Vulkansand/aske ble vasket nedover fjellsidene, fylte opp elveleier, forårsaket jordskred og oversvømmelser, la store områder der det før var rismarker, under sand og har begravd flere landsbyer. I de oversvømte områdene trives myggen som sprer malaria og den epidemiske sykdommen H-feber, som igjen krever sine dødsofre.

 

Det filippinske demokratiet er også en skjør plante, også en kilde til usikkerhet. Avvisningen av fortsatte amerikanske baser i landet har skapt bølger av uro. Og hva vil skje når tidligere presidentfrue Imelda Marcos stiger av flyet 4. november? Vil hun hente sine 1700 par sko som nå er på utstilling? Og blant neste års presidentkandidater hagler beskyldninger om korrupsjon, attentatplaner mm. Det er de som spår at demokratiet ikke vil overleve presidentvalget neste år.

 

For negativt? Ja. Filippinerne er gjestfrie og hyggelige folk. De har også en latinsk arv som tidligere spansk koloni. De lever i dag og tar med seg det som er av fiestaer. I morgen er mañana. Anbefales som turistmål for dem som ønsker et uspolert ferieparadis. Eller forretningsmenn som ønsker å satse i verdens kommende sentrum, Øst-Asia. Men man må være forberedt å måtte investere noe i kompetanse, kvalitet og sikkerhet.

 

Reisebrev fra Filppinene 2 (november 1991)

At det er litt forskjell å jobbe i et datafirma i Møllendalsbakken og en flyktningeleir på Filippinene, kan alle tenke seg. Men den verste omstillingen var ikke klimaet, varmen, fuktigheten, maten, kulturforskjeller, nei, det verste var skrivearbeidet – på skrivemaskin. Jeg har ikke tenkt før nå at det er helsefarlig å ikke ha skrivemaskin, men det er det altså. Innånding av korrekturlakk «may harm or kill you» står det utenpå flasken, og det er ikke til å unngå at det må brukes litt lakk, ei heller at den av og til blir pustet inn. Og den stadige redselen for å slå, ja, da mener jeg slå, det er en manuell skrivemaskin, feil tast fører til ryggsmerter og stive skuldre.

 

Men helt computerfritt har ikke oppholdet vært så langt. En svensk delegasjon som var her nede for å velge flyktninger til Sverige, fikk problemer med sin laptop og søkte hjelp hos nordmannen med WordPerfect-T-skjorte. Det viste seg å være en tast som hadde lett for å sette seg fast. Dessuten ble teksten på LCD-skjermen dårligere og dårligere jo lenger ned på skjermen man kom, den siste linja nærmest uleselig. Det første problemet ble ordnet med en lommekniv, det andre ved å definere et vindu som brukte bare øverste del av skjermen, og dermed var svenskene lykkelige. Siden har jeg hjulpet den norske ambassaden i Manila (vi er der en gang i måneden og henter lønn) med noe oppsett. Og i de siste ukene har jeg hatt WP-opplæring  for et annet agency i leiren.

 

PC’er på Filippinene er stort sett 8088 og 80286-maskiner med to diskettstasjoner satt sammen her i landet. De er billige, men for kraftigere maskiner er prisene dyrere enn i Norge, å dømme etter annonsene i Aftenposten som vi får her to uker gamle. Pga klimaet (svært fuktig i regntiden, svært støvete i tørketiden) er nok harddisk ikke å anbefale om man ikke har air-conditioning. Et annet stort problem, som jeg allerede har erfart, er virus. Det er ikke bare i bargatene i Manila at man skal passe seg, man må også være svært forsiktig hvor man stikker inn disketten sin. For dem som ønsker å gjøre seg bedre kjent med data på Filippinene, har jeg en fullstendig liste over alle BBS’ene i landet. Det er bare å ringe.

 

Det nærmer seg jul i et land som skryter over å ha verdens lengste julefeiring. Allerede i begynnelsen av oktober kunne man se juleutstillinger i butikkene, i radioen tyter man om at det bare er 72 dager til jul. Og i flere uker nå har bananpalmer i hagene vært prydet med hylende og blinkende julelys. Og så fikk vi her om dagen melding fra Oslo om at det norske programmet skal få en PC. Den er allerede sendt fra Oslo. Vi får den til jul. For en julepresang – aldri mer hodepine og stiv nakke, banning og steiking på grunn av en skrivemaskin.

EN RIKTIG GOD JUL TIL ALLE KOLLEGER.