Blant tyske innvandrere i Paraguay.

I 1979 reiste vi rundt omkring i Sør-Amerika. Jeg hadde på forhånd oppsøkt Bergens Tidende for å høre om de var interessert i artikler fra reisen. Jeg ble henvist til ungdomsredaksjonen som sa det var bare å sende, så skulle de vurdere det. Faktisk trykket de et par-tre av artiklene vi sendte, men denne fikk vi i retur. Jeg synes faktisk den var ganske god - det nærmeste jeg noen gang var å bli journalist.

Amerika har tradisjonelt vært frihavn for europeiske politiske og religiøse dissentre. I Paraguay, et av det mest tilbakestående land i Sør-Amerika, finne eksempler på begge.

På grunn av den store prosenten indiansk blod i den paraguayanske befolkningen, snakker de både spansk og det indianske tungemålet guarani. Men det var også et annet språk vi kom til å høre mye av i Paraguay, nemlig tysk.

Vi hadde ikke vært i Paraguay i mer enn en time før vi ble tilsnakket på tysk. Vi hadde stukket innom en bierstube-lignende bar i hovedstaden Assuncion, og innehaversken spurte om vi var tyskere. Hun hadde allerede smakt på varene de førte og var mer enn interessert i å snakke med oss.

- Er det mange tyskere i Paraguay, spurte vi.

- Å ja. Jeg er egentlig paraguayerinne for jeg er født og oppvokst her, men min mann kom hit i 1952.

General Stroessner kommer hjem fra utenlandreise. Dessverre var
det slutt på filmen så jeg fikk ikke med hans svarte Mercedes.

- Og presidenten – er han også tysk? Vi hadde allerede sett utallige bilder og plakater av han i forbindelse med hans 25 års jubileum som president. Store lysreklamer viste navnet hans: Alfredo Stroessner. Hovedstadens flyplass og en av de største byene i landet var oppkalt etter han.

- Alfred, han er en god venn av oss. Men… Hun dempet stemmen betraktelig, han er jo president for hele landet så han kan ikke vise utad at han er tysk. Dette er jo et spansktalende land og presidenten må selvsagt snakke spansk. Men min mann har hatt mye og gjort med det militære her og kjenner han godt.

- Deres mann er militær?

- Nei, ikke direkte. Han er ekspert på det militære kan man si. Han er ingeniør og har erfaring fra krigen. Han er ekspert på "panserbagen". Hun er såpass spansktalende at hun blander B og V.

Vi ble interessert, men damen skjønte hun hadde sagt for mye allerede og vred samtalen over på noe annet. Hvorvidt hennes mann hadde vært en framtredende nazistisk offiser, fikk vi ikke vite, men det er en kjent sak at Paraguay og general Stroessner har huset flere kjente, nazistiske krigsforbrytere som flyktet til Sør-Amerika etter krigen. Typisk var det også Paraguay som tok imot ex-president Somoza (styrtet i det sandinistiske opprøret samme år – 1979),  noe svært få latinamerikanske land var villige til.

Vi hadde tidligere møtt en tysk jente som oppsøkte sitt lands konsulat i Sucre, Bolivia der hun traff tre tidligere landsmenn som satt og mimret om den gang Paris falt. Den unge, lyshårete jenta som ikke var født den gang, sporet dem til å gjenopplive historien, den tyske storhetstid, den germanske rasens overlegenhet og førerens taler. Skamfull over at dette naziredet representerte hennes land, forlot hun konsulatet med uforrettet sak.

Gran Chaco. Området er temmelig tørt,
men blir oversvømt i regntiden

Paraguay blir geografisk sett delt i to av elva Paraguay. Den største delen, Chaco, ligger nord for elva, men her bor bare en tiendel av Paraguays 2,8 millioner. Midt inne i Chaco, som for det meste er
krattskog, fant vi store, nydyrkede jorder og små koselige gårder med fabrikker og butikker med et vareutvalg som ellers bare finnes i hovedstaden. All samtale foregår på tysk. Til og med indianerne som bor i området, snakker litt plattysk. Men særlig tysk var ikke oppslaget på hotellet som fortalte at man kun serverte øl, én pr person, til lunch og middag.

I disse nyrydningsområdene bor mennonitter (ca 10.000) og vi oppsøkte det velutstyrte biblioteket i deres hovedsentrum, Filadelfia, for å få greie på hvem disse folkene var, og hvorfor de hadde slått seg ned her i ødemarken.

Ordnung muss sein. Filadelfia er
velregulert by midt i villmarken.

Mennonittene er en protestantisk sekt. De viktigste særmerkene er at de går inn for anabaptisme (omdøping) og nekting av millitærtjeneste. Men deres historie har vært langt ifra fredfull. Forfølgelse av mennonitter i Tyskland og Nederland på slutten av det 18. århundre førte til at de utvandret og slo seg ned i Ukraina. Men den første verdenskrig og den russiske revolusjon skapte en uholdbar situasjon for deres tro, og de så seg om etter andre steder der de kunne slå seg ned og leve i fred. Noen dro til Canada, men mange dro altså til Paraguay etter at de fikk
garantier om å slippe militærtjeneste.

Men her ble de brikker i en ny krig. Mennonittkoloniene ble en legitimering av at området tilhørte Paraguay, som erhvervet seg hele store deler av Chaco etter en seks års lang krig mot Bolivia.

Integrering? Indianerbarn på en side og
mennonittbarn på den andre.

- Selvsagt har det vært konflikter med indianerne, svarer biblitekaren på vårt spørsmål samtidig som
hun sier hun er redd for å svare på slike spørsmål.

- Det har stått så mye negativt om mennonittene i europeisk presse. Men hun fortsetter:

- Misjonsvirksomhet er vår viktigste oppgave. Og vi gjør mye for å hjelpe indianerne. Vi har bygget sykehus og skoler. Og de får tre ganger så høy lønn her som i hovedstaden. Noen indianere har til og med ansatt paraguayere sørfra for å arbeide for seg.

Fabrikk i Filadelfia, Chaco, Paraguay

Mennonittene er nøysomme, sparsomme og arbeidssomme, prototypen på den tidlige kapitalist i ordets beste forstand. Alle steder hvor de har slått seg ned, har de startet med to tomme hender og arbeidet seg
opp til å bli relativ velstående. De driver nydyrking og etablerer småindustri som meierier og teglindustri. De legger vekt på å bevare sin egenart, særlig det tyske språk.

Det er åpenbart at dette sammen med deres privilegium å slippe militærtjeneste, kan gjøre situasjonen utrygg for mennonittene i fremtidens Paraguay. Men selv om de ikke blander seg opp i politikk, har de, ifølge bibliotekaren, full tillit til general Stroessners styre, som til tross for at han er «valgt», nærmest må karakteriseres som en diktator i et militærregime.