Ap, naturinngrep og samer

 

Sommeren 1980 var jeg med å gå fra Alta til Masi sammen med noen hundretalls andre i det som ble kalt Stilla-marsjen, en protest mot den planlagte utbygginga av Alta-Kautekeino vassdraget. Jeg ble minnet på det mens jeg hørte NRKs utmerkede podkast om Alta-utbyggingen, om hvordan naturvernere og ikke minst samene kjempet imot med bl.a sultestreik og okkupasjon av statsministerens kontor.

Samtidig kom nyheten om at samene vant en overaskende seier i Høyesterett over myndigheter og vindkraftutbyggerne på mine hjemtrakter på Fosen. Det viser at Norge har forandret seg, kanskje nettopp på grunn av de kampene vi tok for 40 år siden.

Spørsmålet er nå om Høyesterettsdommen er endelig eller om myndighetene klarer å manipulere det slik at vindmøllene blir stående.  Selv om vi har fått kastet Høyre-regjeringa, er det ikke sikkert at den nye regjeringa er særlig mer vennlig innstilt til naturvern og urfolks interesser. Ap har alltid vært dominert av kraftsosialister, og Sp legger mer vekt på grunneiers interesser enn allmenhetens. Og samene har aldri eid de landområder som har utgjort deres næringsgrunnlag.

Og AP er en kameleon. Om det kommer grønt snakk ut av deres munn, er det brunt og grått det som er resultatet av deres handlinger.  I den anledning fant jeg fram et dikt jeg i frustrasjon skrev i Altakampens hete. 

Gro Harlem Brundtland har vært Arbeiderpartiets miljøansikt. Hun ble Miljøvernminister i 1979, og hennes navn er for alltid knyttet til begrepet bærekraftig utvikling (Brundtlandkommisjonen, Vår felles framtid 1987). 1. mai 1979 stilte hun opp i samedrakt da hun talte på en fjellstue mellom Alta og Kautokeino (kulturell appropriasjon lenge før uttrykket ble oppfunnet). Hun ble statsminister i februar 1981, og like etter okkuperte 13 kvinner i samedrakt statsministerens kontor i 19 timer før politiet kom og bar dem ut. Gro innrømmet flere år senere at utbyggingen var unødvendig. Kan vi håpe på at hennes tidligere koffertbærer, som nå er  statsminister, er mer klok enn etterpåklok? 

 Diktet var trykket i det beskjedne tidsskriftet Arbeidern og gikk slik:

I en samedrakt står ho, ei dame

Og ler medan elva rinn

Det er fordi ho ikkje er same

Ho kan le om elva forsvinn

Ho skal ikkje på karneval

Men av stad for å vinne eit val

 

Ho vinn, ho vann, ho har vunne

Maktens tinde er nådd

Og elva er nesten forsvunne

Ho høster som ho har sådd

Lønn for strevet har ho fått

Og drakten heng inst i eit kott

 

Ho tykkjer om den fine drakten

Om han er eit nummer for stor

Ein dag tek ho på seg prakten

Og går til sitt kontor

Ho skrik som ein stukken stut

Når politiet ber henne ut