Inti Illimani

”Jag vil tacka livet som gett meg så mycket”.  Jeg har hatt fire kreftdiagnoser, og hver gang når jeg  kommer til hektene etter behandling, og legen erklærer meg kreftfri, synger Arja Sajomaa i bakhodet. Men også når jeg har fått kreftbudskapet, har jeg tenkt tanken: Om det nå er din tur, så er det en trøst at du har fått oppleve mye. Livet har gitt meg mye. Familie, kone, barn som jeg har fått se vokse opp. Jeg har fått sett verden, særlig er jeg glad for to lengre reiser, hver på et halvt år, den første landeveien til Østen, den andre Sør-Amerika på kryss og tvers.

Før vi dro hjem fra Sør-Amerika, var vi innom en plateforretning i Quito og spurte om de kunne anbefale noe typisk sør-amerikansk musikk. En av platene som ble anbefalt, og som vi kom hjem med, var Taita Salasaca med gruppen Inti Illimani. Den ble lydsporet når vi viste lysbilder fra den fantastiske turen, tvers gjennom Amasonas, Rio, Argentina og Chile, men først og fremst oppholdet i Andes, i Bolivia og Peru med 5 dagers gåtur langs incaenes vei fram til Macchu Picchu som det absolutte høydepunkt.

En annen sak jeg ikke angret på, når jeg satt der med kreftdiagnosen og tenkte over livet, var at jeg i ungdommen ikke hadde en karriereplan, men gjorde det jeg hadde lyst til. Jeg hadde vært aktiv i filmverkstaden i Bergen med å lage smalfilm, og mens jeg var i Sør-Amerika, ble min film vist på kortfilmfestivalen på Røros og fikk en viss porsjon rosende omtale. Gjennom filmverkstaden dukket det opp et tilbud om filmkurs ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Jeg hadde ikke noe fast, søkte derfor og kom inn. Her fikk vi tilgang til profesjonelt utstyr selv om formatet var Super 8. Halvparten av deltakerne var svenske, resten kom fra andre land selv om alle unntatt meg bodde i Sverige. På avslutningsoppgaven kom jeg sammen med en eldre svensk lærerinne og en forfatter fra Colombia. Sistnevnte hadde flyktninger fra militærdiktaturene i Sør-Amerika i bekjentskapskretsen, og vi bestemte oss for å lage en film om en chilensk flyktning. Innspillingen brakte oss til en fest i Södertälje med svingende cumbias, som vi brukte i filmen, men på lydporet trengte vi også sørgende panfløytetoner og truende trommer, og her foreslo jeg Inti Illimani.

I Stockholm ble det mange sene kvelder i klipperommet, men også noen der jeg befant meg helt alene på studenthybelen. Da kunne jeg kjøpe Dagens Nyheter for å sjekke ut hva som foregikk i millionbyen. Og da det en dag var en liten notis om at Inti Illimani skulle spille på et gymnasium på Söder, lot jeg meg ikke be to ganger. Jeg tok T-banen, fant gymnasets gymsal der konserten foregikk og fikk presentert flere av melodiene jeg kjente fra LP’en jeg hadde kjøpt i Sør-Amerika. Men det aller beste var når de fortalte at de hadde vært på turne i Sverige. I Rättvik, der det var en folkemusikkfestival, hadde de sittet hele natten og jammet med svenske folkemusikere, og ut av det kom låten «Danza de Rättvik» som riktignok på deres album et år senere bare heter Danza. En fantastisk flott fusjon mellom sør-amerikansk og svensk folkemusikk.

Oppstemt ramlet jeg ut av gymsalen da vi ikke fikk flere ekstranumre. Det hadde selvsagt ikke vært alkoholservering inne på gymnaset, men nå hadde jeg veldig lyst på en cerveza. I stedet for å ta T-banen tilbake til Solna, gikk jeg av på Høtorget og ut på Kungsgatan, berømt eller skal jeg heller si beryktet  gjennom Ivar Lo Johannssons roman. Nå var det ikke lenger svenska synden,  men svenska affärer som regjerte, i likhet med på Sveavägen som jeg svingte ut på.  Jeg går derfor opp noen trapper og inn Tunellgatan der jeg finner en pub. Vel fem år senere skulle dette området bli åsted for et mord, en statsminister skulle bli skutt på åpen gate, og i hans begravelse skulle Arjo Sajomaa synge «Jag vill tacka livet».

«Jag vil tacka livet» er en svensk versjon av Gracias a la vida, skrevet av den chilenske sangersken Violetta Parra, en av pionerene bak det chilenske bølgen «Nueva Cancion» sammen med bl.a Victor Jara. Nueva Cancion samlet inn chilensk folkemusikk, spesielt fra de ulike urbefolkningene i landet. Samtidig var bevegelsen knyttet til venstresida, og støttet Allendes kamp for å bli president. De fleste kjenner til Victor Jaras skjebne, udødeliggjort for oss nordmenn av Lillebjørn Nilsen i visa «På en stadion i Santiago står sangeren Victor Jara/Tatt til fange av tapre soldater som frykter hans sang og gitar…». Violetta Parras skjebne er mindre kjent, hun begikk selvmord bare måneder etter hun hadde skrevet «Gracias a la vida».

Inti Illimani ga ut 32 studioalbum fra 1969 til 1999, derav to plater sammen med Violetta Parras datter Isabel der morens sanger blir tolket. Etter tusenårsskiftet ble gruppa splittet, det ble rettsaker om navnet, og vi fikk to grupper: Inti Illimani Historico og Inti Illimani Nuevo. Begge gruppene har utgitt flere album, det siste i 2018. Og begge var med å feire hundreårsdagen for Salvador Allendes fødsel i 2008.

For Inti Illimani var også en del av Nueva Cancion. Deres andre album, som kom ut året før Allende ble valgt til president, het «A la Revolución Mexicana».  De støttet valget av Salvador Allende, men da Allende ble styrtet 11. september 1973, var gruppa på turne i Europa, og medlemmene søkte da asyl i Italia. Etter kuppet ga de ut albumet Viva Chile med bl.a sangen Venceremos, som politisk venstreradikale fra 70-tallet sikkert husker i både spansk og norsk språkdrakt.

Inti-Illimani lever fortsatt, men dessverre har flere av de tidligere medlemmene gått bort. En av de som startet gruppa, Max Berrú døde av kreft i 2018. Selv har jeg overlevd kreftdiagnosen fire ganger. Jeg kan bare synge med Arja Sajomaa: Jag vil tacka livet. Men hvem var det egentlig som kompet henne på denne, kanskje hennes mest populære plateutgivelse? Jo, det var Inti-Illimani. Og hvem andre enn Arjo Sajonmaa er fortellerstemme og reporter i videosnutten over om Inti Illimani og Danza de Rättvik.

Filmen fra kurset på Dramatiska Institutet, Stockholm 1980.