MS Tampa

Jeg er ingen stordrikker. Så det var nok andre jula jeg hadde flaska med linjeakevitt, i 2003, at jeg kom så langt ned at jeg kunne lese navnet på skipet som hadde frakta brennevinet to ganger over ekvator. Skipet var MS Tampa. Det ringte ei bjelle. Skipet var daglig i nyhetene i 2001 da de plukket opp skibbrudne afghanske flyktninger utenfor Australia, men ble nektet å lande disse på australsk jord. Kaptein Rinnan trosset de australske ordrene og ble bordet av australsk marine. Til slutt måtte australierne gi etter for norsk og internasjonalt press, eller rettere, de kjøpte seg ut. De tok imot flyktningene som de sendte videre til den fattige øystaten Nauru. Julemiddagen fikk et alvorspreg det året. Tanken på akevitten som skulpet fra side til side i sherryfatene under dekk, mens dødslitne afghanere, etter flere døgn i en overfylt, råtten fiskebåt, reddet da den var i ferd med å synke, nå hadde startet en sultestreik i protest mot at de ikke fikk gå i land på australsk territorium. Kaptein Rinnan trosset den australske ordren og seilte inn til - for å gjøre julemiddagen enda mer symbolsk - Christmas Island. Rinnan ble senere tildelt Nansen-prisen.

Vel 10 år før dette jobbet jeg i en flyktningeleir på Filippinene, Philippine Refugee Processing Center(PRPC). Dette var en flyktningeleir for flyktninger som var garantert av tredjeland, en mellomstasjon før disse kunne ta imot dem. Leiren var ikke noe luksushotell, brakker med ca. 10 kvadratmeter avlukker med hems der det kunne bo opp til 12 personer.  På hemsen, rett under bølgeblikktaket kunne det bli grusomt varmt når sola hadde steiket på det i 12 timer. Likevel, noen av flyktningene husker dette som noe av sine lykkeligste stunder. Flukten var over. De var reddet. De var garantert et nytt hjemland, de gikk på skole og lærte det nye landets språk. Og det var før de kom til det kalde nord og ble plassert i en leilighet i en bygdeby med minusgrader og merkelige dialekter.

Men noen båter nådde Filipinene, Malaysia eller Indonesia. De ble internert i leire som var mange ganger verre enn dette. Her ble de sittende i åresvis. De kunne melde seg til intervju når en vestlig delegasjon kom for å hente kvoteflyktninger. Da ble noen av de yngste, de med best utdannelse, de med god helse, valgt. De syke, eldre og analfabetene ble igjen.

De som drev rundt på havet og viftet med hvite flagg, kunne fortelle at skip etter skip seilte forbi. Først da det kom et skip med norsk flagg akterut, ble de plukket opp. Men de omkringliggende landene ville ikke ta imot båtflyktninger som var plukket opp. Først da Norge garanterte for dem, fikk gå i land.

Siden har jeg kjøpt meg andre akevitter som er blitt fortært til juleribba. Kun ved spesielle anledninger tar jeg fram Tampa-akevitten. Under flyktningekrisa i 2014/15, da Per Sandberg stilte i Good Journey T-skjorte, måtte jeg ta fram flaska. Samtidig med at kaptein Rinnan sto fram i pressen og sa «han var skuffet over regjeringen». Nå er det på tide å ta en dram igjen. Skål.

Klassekampen 18.9.2019