Dylan #1 - Eternal Circle.

I denne sangen formidler Dylan med varme og litt humor det han elsker mest: Å spille for et publikum. Man skulle tro at en som har laget så mange sanger som det Dylan har, så er det han liker best å sitte hjemme og snekre låter og smi tekster. Men nei. Dylan må ut og ha kontakt med publikum for å kunne levere. Se bare på perioden etter motorsykkelulukken der han ikke turnerte, hvilke album gav han ut da? Nashville Skyline, Self Portrait, New Morning og Dylan. Ingen av dem er hans stolteste øyeblikk. Men da han begynte å turnere igjen, kom de som perler på en snor: Blood on the tracks, Desire og Street Legal. Og i en alder av 78 år fortsetter han med sin Neverending Tour, og overrasker fortsatt med jevne mellomrom å utgi plater.

Eternal Circle ble spilt inn i 1963, men kom ikke ut til folket før med The Bootleg Series 1-3  i 1991. Jeg hadde imidlerid en plate med kvartetten Coulson, Dean, McGuinness & Flint fra 1972 kalt Lo and Behold, med bare uutgitte Dylan-låter, og der ble jeg kjent med Eternal Circle. For meg viser denne sangen Dylans kjærlighet for sitt publikum, og om publikum forsvinner (som noen gjorde da begynte å spille elektrisk, eller da han ble kristen), så kommer det til nye. Så han fortsetter å spille. I en endeløs sirkel. A neverending tour.

Eternal Circle

Eg sang ein sang sakte da ho sto der i skyggen
Ho sto der ved veggen og va berre te pynt
Våre auga dem møttest te tonan eg spelte
Og sangen eg sang hadde nettopp begynt

I ei strime av lys kunn’ eg se hennes ansikt
Og fingran’ min tok der dem helst ville hen
Tunga mi rulla for å fort få fram orda
Sjøl om verset var slutt var det mange igjen

Stemmen min sang og dama ho stirra
Tydelig va det at no’n ting va på gang
Telepatiske tegn flaug fort gjennom salen
Musikken heldt fram for sangen va lang

Blikket til dama det traff meg i hjertet
Akkurat som ein pil som va skutt
Eg sveitta på nevan' og kunn’ nesten itj vente
Men det var enda eit vers før sangen va slutt

Den siste akkorden forsvann ut i lufta
Eg såg ut i salen, falt nesten i gråt
Der dama hadd' stått va det berre ein skygge
Eg plukka opp gitar’n og begynt neste låt