Dylan #2 - Don't think twice, it's all right

Denne sangen er ifølge Wikipedia en av kjærlighetssangene Dylan skrev til sin daværende kjæreste, Suze Rotolo,  du hun reiste til Italia for å studere. Skjønt kjærlighetssang, det ligner mer en oppbruddssang. Det er vel heller slik at Dylan føler at Suze er i ferd med å forlate han, og at han derfor skriver denne kjekkassangen om at det er han som drar, og hun trenger ikke trygle han om å bli for hun vil bare bruke opp tida hans.

Men Bob Dylan var dypt forelsket i Suze Rotolo, og sa senere i et intervju: Amor hadde sendt noen piler rundt ørene mine, men det var først denne som traff meg i hjertet. Du kan også se hvor forelsket de er der de figurerer på omslaget på albumet The freewheelin' Bob Dylan i en slapsete Manhattangate i februar 1963. Dylan kan sikkert takke henne for sin første berømmelse. Suzes foreldre var av italiensk herkomst, og de var begge medlemmer av amerikanske kommunistpartiet. Hun selv var medlem av organisasjoner for borgerretter og mot atomvåpen og ga nok inspirasjon til å skrive sanger som ga Dylan merkelappen protestsanger. Før han traff Suze, spilte han stort sett bare tradisjonsviser.

At Dylan elsket denne kvinnen, og at han hadde vansker med å glemme henne, viste han etter at de hadde brutt forbindelsen da Dylan skrev sangen Balad in plain D. Sangen begynner med "I once loved a girl, her skin it was bronze. I courted her proudly but now she is gone". Men her er det ikke den bråkjekke Dylan som forlater Suze, men det er søsteren Carla som får skylden for at forholdet går istykker. Carla var med å organisere en viseaften med bl.a Bob Dylan slik at det var hun som kunne introdusere han for lillesøsteren. Dylan synger: "Of the two sisters, I loved the young, With sensitive instincts, she was the creative one". Carla derimot, blir beskrevet slik: "For her parasite sister, I had no respect". For Carla roper ut mot han, ber han komme seg ut og holde seg unna Suze, slik Dylan synger: "The tragic figure, her sister did shout. Leave her alone, god damn you, get out!" Dylan innrømmet dog i sangen at han hadde skyld - det var ingen unnskyldning at hans liv på den tiden gjennomgikk store forandringer eller for "For the lies that I told her in hopes not to lose". Men at Dylan fortsatt elsket henne, viser han i siste vers: "I think of her often and hope whoever she's met.  Will be fully aware of how precious she is". Men altså, det er ingen vits i å sitte furte, det er ingen vits i å rope etter henne, drit i det, det er greit.

Don't think twice, it's all right

Det er ingen vits i å sitte furte
Det vil ikkje hjelpe no
Det er ingen vits i å sitte furte
om du ikkje har skjønt det no
Nå hanen galer ved morgongry
sit eg der oppe bak ei sky
Og du var grunnen til at eg måtte fly
Drit i det, det e greit

Det er ingen vits i å slå på sjarmen
Den sjarmen har eg aldri sett
Det er ingen vits i å slå på sjarmen
Å gjennomskue den var ganske lett
Eg håpte du sa no' med meining i
som du kviskra til meg, fekk meg til å bli
men du brukte berre opp tida mi
Drit i det, det e greit

Det er ingen vits i å rope på meg
slik som du altid gjorde før
Det er ingen vits i å rope på meg
du kan ikkje vinne mitt gehør
Eg elska ei kvinne som var som eit barn
Det som glimta av gull, var berre jarn
Eg vikla meg inn i ditt utsatte garn
Drit i det, det er greit

Så hade på badet lille venn
Kor eg ska, kan eg ikkje sei'
og spør meg ikkje om koffor eg dreg frå deg
Da kan eg berre hysje: Tei
Eg sei' ikkje at du var slem mot meg
Du kunne gjort meir, du kunne vist veg
Men du hadd' ikkje meir viste det seg
Så drit i det, det er greit