Familie og sånn

I en tung tid må jeg få skryte litt av familien min. Når man får kreftbudskapet, går tankene uvilkårlig til døden – og til livet; hva har man utrettet i livet. Et ønske kanskje mange har, men de færreste kan oppnå, er å bli udødelig, eller iallfall etterlate seg noe man blir husket for.  Selv har jeg mine ambisjoner strukket seg så langt til å vise at jeg har hatt evner til å kunne «bli noe», men i det øyeblikket da mulighetene åpnet seg for en karriere, har jeg trukket meg. Jeg ville lage film og var med i en forening som kalte seg Filmverkstaden i Bergen. Kortfilmen «Filmen om Gunnar», om en gutt med Cerebral Parese som jeg jobbet med som sivilarbeider,  fikk god omtale på kortfilmfestilvalen i Grimstad. Jeg gikk på kurs på selveste Dramatiska Instituttet i Stockholm, men da jeg kom hjem ventet fødsel av førstefødte og filmlaging ble prioritert ned. Nå som jeg hadde ansvar for et barn, måtte jeg tenke mer på lønnsarbeid og jeg fikk jobb som norsklærer for vietnamesiske flyktninger. For noen av dem var det svært vanskelig å lære norsk, og jeg merket at jeg lærte mer vietnamesisk enn de lærte norsk. Så ble det satt opp en ti-vektalls studium på universitet, og jeg fikk anledning til å få en vitenskapelig tilnærming til språket. F.eks er uttale veldig viktig i et språk med bare enstavelses ord, men med vokal og tonelagsforskjeller som er vanskelig å oppfatte for et norsk øre. Og kanskje enda vanskeligere å uttale riktig. Jeg tør si at det kun var tre av de tredve på kurset som kunne gjøre seg forstått på vietnamesisk. Og jeg var en av de tre. Da jeg av helt andre grunner mistet jobben som innvandringslærer, kunne jeg som en av de to andre (den tredje jobbet allerede som lingvist på universitetet), dratt til Paris og studert vietnamesisk. En universitetsgrad fra Sorbonne kunne nok gitt meg en karriere.

Jeg hadde skrevet og noen dikt og noveller som jeg sendte inn til tidsskrifter og forlag. De fleste kom i retur, men jeg hadde riktignok en novelle på trykk i et av Profils debutantnummer. Og i 1984 fikk jeg et hyggelig brev fra Gyldendal Norsk Forlag. «Takk for diktene. Det er avgjort noe ved dem. Vi regner med å trykke noen av dem i Poesi Magasin i løpet av 1984. Vennlig hilsen Sigmund Hoftun». Et år senere leste jeg i avisen at Sigmund Hoftun var død 54 år gammel. Så vidt jeg fikk med meg sto aldri mine dikt på trykk i Poesi Magasin. Hoftun var en anerkjent litterat, «katedralen» i forlaget. Dessverre hadde børssiden vunnet drakampen i forlaget hvilket medvirket til, ifølge Wikipedia, «at Hoftun en dag i begynnelsen av 1985 ryddet opp i papirbunkene på kontoret sitt, forvisset seg om at ingen forfatter hadde uoppgjorte honorarkrav, og deretter gjorde alvor av å vandre ut i skogen for aldri å vende levende tilbake. Forfattere, kollegaer og venner lette etter ham, men han ble ikke funnet før snøen smeltet våren 1985». For meg var brevet anerkjennelse godt nok, og jeg har ikke skrevet et eneste dikt etter det.

Jeg fikk mitt barn nummer to og var mer opptatt av å omskolere meg til data.

Med et halvt års datautdannelse fikk jeg en fot innenfor dataverdenen. Den var en mystisk og til delsuforståelig verden. Men jeg hadde nettopp pusset opp badet og hadde  foruten all flisleggingen, gjort både rørlegger-  og  elektrikerarbeid selv. Bratt læringskurve, men javel, da måtte det også gå an å lære seg data. Og det gjorde det. I stedet for opplæring, presentasjon og salgsarbeid som jeg ble ansatt for, kom jeg mer og mer over i programmering og  tekniske oppdrag. I 1990 laget jeg som ufakturerbart opdrag billettsystemet til Sportsklubben Brann for å kaste glans over firmaet og meg selv. Firmaet fikk muligens rabatt på stadionreklame, og selv fikk jeg årlig to partoutkort til Branns hjemmekamper som jeg ikke benyttet meg særlig mye av. Da Brann skulle inn med nytt online billettsystem ved tusenårsskiftet, var det fristende å gå inn på nytt, men for meg selv tenkte jeg: det gidder jeg ikke, jeg har jo allerede laget et. Det blir bare det samme på ny plattform. Og stor var skadefryden da Bergensavisene skrev om billettkaos første året med Billettservice.

I løpet av min datakarierre har jeg to ganger hatt lederstillinger på laveste nivå. Begge ganger har jeg trukket meg. Første gang, på begynnelsen av 90-tallet, så jeg konturene av en krise og trakk meg før nedbemanningene satte inn. Da slapp iallfall jeg være med på de tunge jobben med å si opp folk. Dessuten hadde jeg fått min datter nummer tre. Andre gangen sa jeg klart og tydelig fra at jeg kunne ta jobben midlertidig. Men jeg rakk å være med på en såkalt 360 graders undersøkelse, der undersåtter, ledere på samme nivå og overordnede svarte på spørreskjema, og oppnå en toppkarakter. Det var sikkert fordi jeg ikke hadde vært så lenge i stillingen. Men de ville gjerne ha meg med videre. Men ikke oppfylle det jeg hadde av faglige krav. Jeg gikk derfor tilbake til min tekniske jobb. Leder på lavere nivå i en privat bedrift er minst like mye byråkrati som i offentlig sektor.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært en superpappa. Det er vel like mye latskap som har fått meg fra å gå videre på de karriereveier som har åpnet seg. Men det betyr vel også at jeg har mer tilgjengelig for barna enn om jeg hadde blitt regissør, dikter, professor i øst-asiatiske språk eller mellomleder i en databedrift.

På utestedet Trikken Palmehelgen.

Og innerst inne var vel min eneste ambisjon det å kunne stifte en liten, småborgelig familie som kunne kjøre bil til utlandet i feriene og til hytta i helgene. Ungene synes kanskje ikke noe av dette var spesielt spennende, men uansett er det utrolig godt å se at vi fortsatt holder sammen. Og om kreften skulle få det utfall jeg minst ønsker, så er det utrolig godt å se har jeg har etterlatt meg noe varig: Tre utrolig flotte gangs samfunnsmennesker.

Endelig hjemme.

Pasientbesøk på Haukeland