CISV

Nok en gang deles det ut en omstridt fredspris, til den ene parten som innser at han ikke kan fortsette en krig som ikke kan vinnes. Samtidig inviteres Henry Kissinger som også helst ville hatt en militær seier, men måtte trekke seg ut av Vietnam med halen mellom beina - og fikk en fredspris for det. Det er på tide at Nobel-komiteen finner noen som fortjener en fredspris. Leger uten grenser har fortjent fått den. Men det er en annen organisasjon som også fortjener den. CISV (Childrens International Summer Villages) er en religiøs og politisk uavhengig organisasjon som bringer sammen barn og ungdom fra ulike land og kulturer. Dette er viktig fredsarbeid. Det er disse ungdommene som blir fremtidens ledere. Tidligere i år meldte Os og Fanaposten at Romas nyvalgte borgermester fra den opposisjonelle Femstjernersbevegelsen hadde vært på CISV-leir på OS. Et par av mine håpefulle har vært med i CISV både som deltakere og ledere. De har bl.a vært på utveksling til henholdsvis Mexico og USA. Det var litt interessant å observere at mens mange av mexicanerne var skinnende hvite (slik det er blant Mexicos overklasse) så var deltakerne fra Washington jevnt over mye mørkere i huden. Vi lærte at det iallfall ikke er slik den nye herskeren i Washington prediker: “They’re bringing drugs. They’re bringing crime. They’re rapists.”. Kanskje identifiserte vi oss mer med en indiansk utseende halvt peruvianer fra USA enn en hvit, bortskjemt overklassejente fra Mexico City, men man lærer også på slike utvekslinger at individer er forskjellige. Man kan ikke si at mexicanere er slik og amerikanere er sånn. Og organisasjonen som sørger for å bringe ungdommer sammen på slike premisser, fortjener absolutt å få fredsprisen. Og om de ikke får fredsprisen, anbefales det sterkt å sende sine barn på CISV leir eller utveksling. Og om det ikke blir fred, så kan det likevel dryppe noen frynsegoder på far. Da den 14 årige mexicanske jenten kom for å bo hos oss i tre uker, hadde hun med seg gjennom tollen med en tapning Tequilla (nr 369 av 600). Og da min datter under sitt tre uker besøk i Washington, hadde fortalt at far var veldig opptatt av rock, så hadde faren til hennes venninne sendt med det originale programheftet fra Woodstockfestivalen i 1969. Wow. For meg som (i 1970?) måtte nøye meg med filmen, var dette stort. Så da er det bare å sette på musikken fra Woodstock, bryte seglet på Tequillaen og vente på at fredsprisen blir tildelt CISV.