Erfaringer med norsk helsevesen

Jeg har de siste dagene vært innlagt på Haukeland for et kirurgisk inngrep (fjerning av diverse ifm påvist føflekkkreft). Det var en relativ enkel operasjon, med forundersøkelser på torsdag, operasjon på fredag og utskriving på lørdag. Mest var det venting, og det fikk meg til å reflektere litt over helsevesenet – og det norske folk.

Faktisk var det tidligere i høst at jeg ble klar over fenomenet: Det norske folk er ikke fornøyd med det norske helsevesenet. Jeg var alene på hytta, fraktet noe over fjorden i båt samtidig med at jeg fisket med stang. Jeg hadde et langt endesnøre med 5-6 plastikkmakk og en sluk i enden for å få vekt til å kaste med. Makrellen beit, det var flere på makkene. Stanga sto i bue og jeg strekte ut hånd for å ta tak i makrellene og få dem over ripa. Plutselig datt to av makrellene av samtidig, stanga buet seg ut og sluken skjøt opp av vannet og inn gjennom fingeren min. Jeg var alene i båt med en fiskesluk gjennom fingeren, sluken knyttet til et snøre med en makrell på en krok og en fiskestang som, om den beveget seg for mye, førte med seg bevegelser i sluken og dyriske smerter gjennom fingeren min. Jeg tok det med ro, kom meg til land, fikk løsnet makrellen med foten og tok med meg fiskestangen inn i hytta der jeg fikk klippet av fiskesnøret med en saks. Jeg teipet sluken fast til fingeren med gaffateip slik at den ikke rørte seg. Da var smerten overkommelig, og jeg kunne ta båten bort til bilen, kjøre hjem og videre til Bergen Legevakt. Jeg var hjemmom for å bunkre lesestoff og mp3-spiller for jeg regnet med at det kom til å bli en lang kveld. Men jeg ble overrasket hvor raskt jeg kom til. Legen bedrev multitasking. Han så straks hva som måtte til og ba en sykepleier gjøre klart lokalbedøvelse. Etter å ha jobbet i naborommet i fem minutter, kom han tilbake og satte bedøvelsen og ga noen videre beskjeder til sykepleieren. Etter nye fem minutter kom han tilbake, klippet av spiss og mothake og dro ut kroken som hadde gått gjennom fingeren. Så ba han sykepleieren lage et desinfeksjonsbad til fingeren og holde den der i ti minutter. På ny slapp legen inn pasienter som han plasserte på andre rom, diagnostiserte og startet behandlingen på, men etter 10 minutter kom han tilbake til meg, skrev ut resept og sa farvel. Jeg var imponert, og da jeg så at Bergen Legevakt hadde en Facebook-side, ville jeg skrive en takk der for den profesjonelle behandlingen. Men da jeg begynte å lese innleggene der, var det bare sutring, sutring og sutring. Over ventetid, dårlig informasjon, surt personale og feil behandling (de ga barnet mitt ikke antibiotika selv om det hadde halsbetennelse).

Og da jeg møtte til operasjon nå, satt det en eldre dame der også og ventet. Hun vekslet noen høflighetfraser med meg, men så kom det en hjelpepleier bort til henne og kunne fortelle at de dessverre ikke hadde seng ledig. Den eldre damen hisset seg da skikkelig opp og lot sitt sinne gå ut over pleieren som prøvde å forklare hvordan systemet funket. Den eldre damen nektet absolutt å ligge på gangen og forsvant ut fra venteværelset mens jeg ble sittende og fikk etter noen timers venting en seng på et tomannsrom. Rom-kameraten hadde vært uheldig og fått en infeksjon, hadde vært lenket til sengen en god stund og hadde sikkert alle slags plager. Pleierne prøvde å hjelpe det de kunne, men fikk ukvemsord i retur. Spesielt hånlig var han mot en pleier med mørk hud som ikke var verdig å pleie han. -Dra hjem til Eritrea, sa romkameraten –Eg e fra Bergen, sa den mørkhudete med nesten perfekt bergensk aksent. Tiradene både fra den eldre damen og denne mannen fikk meg til å tenke på salige Jon Alvheims favorittuttrykk: «Uverdig…Skammelig…i verdens rikeste land»

Selv måtte jeg vente 11 timer på operasjonen. Det er selvsagt surt når det ble antydet at operasjonen skulle starte rett etter lunsj. Jeg er imponert over at et helt operasjonsteam kjører operasjonen kl sju en fredags kveld. Grunnen til utsettelsen var at det var oppstått komplikasjoner tidligere på dagen. Jeg kjenner selv til problemstillingen fra 11 år tilbake. Da hadde jeg en kul på halsen der det ikke var påvist kreft. Planen var å ta ut kulen, delvis lukke til såret mens man gjorde en kjapp undersøkelse av kulen. Da man gjorde det, fant man kreftceller i kulen, og operasjonen ble flere timer lengre enn stipulert. Jeg hadde vært førstemann på operasjonssalen den dagen, og det satt sikkert noen og ventet som ikke slapp til før jeg var ferdig i fire-femtiden på ettermiddagen. For meg var dette en god beslutning, det gjorde at jeg slapp en ekstra operasjon. Og jeg fikk raskest mulig fjernet områder der kreften kunne ha spredd seg. Poenget mitt er at det er legene som best ser totaliteten. Men slik er det ikke i våre dager. I dag er det slik at
- Pasienter kan bedre diagnostisere og medisinere enn legene.
- Foreldrene vet bedre hvordan undervisningen skal være enn lærerne
- Drosjesjåførene vet mer om klima enn klimaforskerne

Og aller mest vet økonomene. De kan uttale seg om hva som helst. For i våre dager kan alt måles med penger, og økonomene kan bare kikke på bunnlinjen og se hva som lønner seg.

Da jeg hadde sommerjobb på hotell en gang på 70-tallet, ble jeg kjent med at hotell-ansatte rangerte hvilke nasjonaliteter som var mest kravstore og ufordragelige. De som tok med seg håndkledene fra rommene og klaget på regningen. Nordmenn lå langt fra toppen den gang. Når jeg nå treffer nordmenn i utlandet, merker jeg at de har avansert på denne rangeringen. Nordmenn har blitt et uhøflig og ufordragelig folkeferd. De er blitt som Odd Børresens måker. Skal ha, skal ha.

Alle vet at hypokondriet florerer i Norge. At etterspørselen er legetjenester øker med velstanden. Man kunne doblet helsebudsjettet og likevel fylt opp sykehusene. Politikerne vedtar pakkeforløp for kreftpasienter og ventetidsgarantier. Garantier som ikke kan oppfylles uten at budsjettene økes.

Så hvor vil dette føre oss. Det er klart at misnøye med det offentlige helsevesenet er en forutsetning for å få gehør for privatisering. Akkurat som man må utarme og snakke ned den offentlige skolen for å få kunne privatisere. Det ligger mye penger i helse. Folk er betalingsvillige. Jeg tror mange av dem som er med i hylekoret om hvor uverdig det er å bli syk i verdens rikeste land objektivt kan komme til å få en lekse om de får oppleve hvor verdig det er å bli syk i et land uten offentlig helsevesen.

Publisert Facebook 10.1.2016