Jordens salt
Endelig har værgudene velsignet Vestlandets hovedstad med kaldt og stabilt vintervær. På en månefri, stjerneklar himmel kunne man ha studert Karlsvogna, Orions belte, store og lille Bjørn hadde det ikke vært for lysforurensningen. For bergenserne setter ikke sitt lys under en skjeppe, som det heter hos Matteus. Nei, de setter sine lys, eller rettere sagt henger dem på vegger, takmøner og i trær så det blir umulig å skimte himmellegemene oppe på himmelhvelvingen. Det er da jeg blir nostalgisk og tenker tilbake på oppveksten i ei bygd med god avstand mellom hvert hus. Jeg husker kalde vinterkvelder der vi drar fram sparkstøttingene og suser avgårde på speilglatte fylkesveier, uten veilys selvsagt. Stjernebildene er så klare at vi kunne navigere etter Nordstjernen. Men det er ikke nødvendig for snøen lyser opp vei og brøytekanter så det er ikke noe problem å se hvor fylkesveien svinger. Vi har konkurranser, sprintsparking og langdistansesparking. Vi kopler sparkene våre sammen ...